Jeg har litt blandede følelser om denne boka, merker jeg. Den tar for seg et knippe ulike skjebner i Kongsvinger. Terese, som ønsket en forandring og ble gravid, men som når det nå nærmer seg termin finner ut at det kanskje ikke var løsningen. Venninnen Jessica sliter med skyldfølelse etter faren som døde da hun var liten, og med hennes mor Lydia, som fremdeles lever, men som ikke virker helt god til sinns. Kevin er en annen figur i boka, som aldri har kommet over eks-kjæresten Jessica, og som aldri har kommet seg bort fra Kongsvinger, selv om han hadde en gyllen sjanse som ung og lovende fotballspiller.
Selve historien var fascinerende nok, og forfatteren klarer veldig godt å beskrive og skildre de ulike personene hun tar for seg. Samtidig er det noe som irriterer meg når jeg leser, men jeg er usikker på om det er måten det er skrevet på, eller om det er så velskrevet at jeg irriterer meg for personene i boka. Terese er figuren som er mest lik meg i levesett, og jeg merker at jeg blir bekymret for å ende opp som henne, å ha et tilsynelatende perfekt liv og samtidig være dypt ulykkelig for tingenes tilstand. Jeg synes også den kanskje var en smule lang for min interesse.
Viser 1 svar.
Som om jeg skulle sagt det sjøl! Jeg synes mye er bra, og personene blir "levende", men likevel er det noe som butter litt i mot når jeg leser boka. Og jeg er usikker på hvorfor. Det kan komme av at jeg føler jeg har lest ulike varianter av temaet tidligere. Det som skiller denne boka fra mange tilsvarende bøker er bla. at slutten er mer åpen, og sånn sett virker mer virkelighetsnær enn historier som legger seg opp til "Hollywoodvarianten". Jeg identifiserte meg også mest med Terese, likte veldig godt beskrivelsen av Tereses tanker om fridagen som lå blank og åpen, men som forsvant i dagens trivialiteter - der kjente jeg meg godt igjen!
Sist sett
