Bokelskere.no

Summen av alle bud er Medmenneske. Er man det i hverdagen så er man det jeg vil kalle hverdagskristen. Dette er noe jeg har erfart da jeg bodde på Internat drevet av nonner i Nord-vest av London. Er man kristen så er man aldri alene, men man er ellers som alle andre - fullt av lyter.

Enig med tanke på at: Enten man er ateist eller religiøs: summen burde være Medmenneske! Om man er medmenneske i hverdagen, så tilskriver jeg det dog ikke nødvendigvis kristendom. Det å være årvåken for ens neste behov, lytte, vise omsorg, forståelse og innlevelsesevne (pluss legende, livsbejaende humor, naturligvis!) er ikke forbeholdt kristendommen.

Håper du vil dele litt mer av din erfaring med å bo på internatet du nevner! Leste du mye da? Hva brukte du tiden til! :-) Hva har det gitt deg ?

Jeg har, siden ung alder, hatt interesse for det å trekke seg tilbake fra jag og mas (fortrinnsvis i franske eller italienske klostre, da det var mest naturlig mht min kultur- og språkkunnskap).

hehe det er dog bedre å være hverdagskristen enn helgekristen! Medmenneske kan man være uten å være religiøs selvfølgelig. Jeg studerte, da bodde jeg på internatet drevet av nonner. De holdt ost & vin party for oss studenter i begynnelsen av semesteret. Hadde titt besøk av en søstrene og det eneste de rynket på pannen av var når vi spilte kort eller kabal. Hadde vi "magesmerter" fikk vi et glass med whisky. Da jeg var syk så var det ikke måte på hva godt de kunne gjøre (influensa). Mitt college var like i nærheten, men vi var aldri ferdig før 1600.
Vi fikk holde fest i gymsalen (de drev også en barneskole) uten noe problem, med drikke selvfølgelig (det var en del av deres kultur - Irske). I helgene kunne vi gå i kapellet hvis vi ønsket det. Eller gå i kapellet å be. Det var opp til oss. Det var her jeg fant ut at man kunne være kristen uten å skille seg ut på noen som helst måte - hvis du forstår.