Intelligent thriller fra 1800-tallets sentral-Europa

Bokas jeg-person Simone Simonini, opprinnelig en italiener som siden har gjort franskmann av seg, har nådd sjels år og alder - hele 67 år - da han bestemmer seg for å skrive om sitt liv. Med ordene "hvem er jeg?" begynner han å skrive.

"Jeg føler en viss forlegenhet ved å gi meg til å skrive, som om jeg skulle kle sjelen min naken, på ordre fra - nei, for Guds skyld! la oss heller si på forslag fra - en tysk jøde? (eller øsetrriksk, men det går for det samme). Hvem er jeg? Kanskje det vil være mer nyttig å avhøre meg om mine lidenskaper enn om mitt livs gjøren og laden. Hvem elsker jeg? Jeg kommer ikke på noen kjære ansikter. Jeg vet at jeg elsker det gode kjøkken; bare jeg uttaler navnet La Tour d´Argent kjenner jeg det gå ilninger gjennom kroppen. Er det kjærlighet?

Hvem hater jeg? Det første som faller meg inn å si, er jødene, men det faktum at jeg så lett gir etter for det den østerrikske (eller tyske) legen egger meg til, må bety at jeg ikke har noe imot de forbaskede jødene.

Om jødene vet jeg bare det bestefar lærte meg: - De er det ateistiske folkeslaget par excellence, forklarte han. De lever ut fra tanken om at det gode realiseres her på jord, og ikke ut på den andre siden av graven. Følgelig arbeider de kun med tanke på å erobre denne verden." (side 11)

Og dermed er fortelleren Simonini i gang med å fortelle sin fantastiske livshistorie, som innledes med hatske utfall mot alt og alle, men mot jødene i særdeleshet. Selv om verken jesuittene eller frimurerne slipper billig unna, de heller ... Dessuten hater han kvinnene, selv om han innrømmer at han i grunnen ikke vet noe særlig om dem. En oppvekst med en jødehatende bestefar har satt sine spor, og hatet mot jødene går igjen gjennom hele boka, som består av dagboknotater fra 1897 til 1898. Hovedsaklig med jeg-personen som forteller om sitt liv fra rundt 1830 og frem til slutten av 1800-tallet, men også avbrutt av andre som skriver i dagboka samt av en allvitende forteller som holder kortene tett inntil brystet.

Etter at bestefaren er død, går Simonini i lære for å bli advokat. Notarius publicus Rebaudengo lærer ham opp til å bli dokumentforfalsker. Det tar ikke lang tid før Simonini går ham en høy gang på dette feltet, og dette blir også Rebaudengos skjebne til slutt. Ved hjelp av forfalsknerier av rang klarer nemlig Simonini å sette opp en konspiratorisk felle, slik at han overtar Rebaudengos forretninger og får ham fengslet.

Simonini er ingen sympatisk person, der han gjennom sitt liv har konspirert, forfalsket, hatet og til og drept for å nå sine mål. Innledningsvis i boka befinner han seg plutselig i abbed Dalla Piccolas leilighet, og et av de første spørsmålene som dukker opp i hans hode er hvem han egentlig er? Simone Simonini eller Dalla Piccola, eller kanskje begge deler? Han husker ikke opptakten til at han plutselig befinner seg i Dalla Piccolas leilighet, og dette spørsmålet - hvem er han egentlig? - fortsetter å plage ham lenge ... Særlig forvirrende er det når Dalla Piccola begynner å blande seg inn i dagboknotatene hans ...

Ett av de mange forholdene Simonini har på sin samvittighet er de såkalte Sions vise protokoller. Disse - som rent faktisk eksisterer og som har hatt store politiske konsekvenser i historiens løp - består av flere referater som angivelig skal være utarbeidet av tolv jødiske stamfedre som møttes på gravlunden i Praha. Det fremgår av disse referatene at jødene planla å overta verden gjennom å konspirere mot de kristne. Protokollene er bl.a. brukt for å begrunne viktigheten av å utrydde jødene i forbindelse med Hitlers "endelige løsning" av jødeproblemet, og den benyttes av arabiske motstandere av Israel den dag i dag. I Umberto Ecos roman er det altså Simonini som får den tvilsomme æren av å stå bak dette forfalskede dokumentet, som her kommer i stand for å konspirere mot jødene for å oppnå en allianse bl.a. med russerne. På side 123 skriver forfatteren følgende:

Den som skal forfalske dokumenter, må alltid dokumentere sitt stoff, og dermed oppsøkte jeg bibliotekene. Biblioteker er fascinerende: Noen ganger, når man konsulterer bøker om eksotiske land, er det som å stå i et leskur på en jernbanestasjon og skulle reise til fjerne steder. Slik hendte det at jeg bladde gjennom en bok og fant noen flotte illustrasjoner om den jødiske gravlunden i Praha. Gravlunden var ikke lenger i bruk, men den kunne skilte med nesten tolv tusen gravstøtter på et svært avgrenset område, men gravene måtte ha vært langt flere, fordi det i århundrenes løp var blitt lagt flere lag med jord oppå hverandre. Etter at gravlunden var blitt liggende brakk, hadde noen gravd opp enkelte begravde graver med tilhørende gravstøtter, og slik skapt noe som minnet om en umake haug av minnesteiner for de døde som pekte i alle retninger (eller kanskje var det jødene selv som hadde lagt dem slik uten omtanke for noe eller noen, fremmede som de var overfor enhver sans for skjønnhet og orden.)

Selv om hatet mot jødene, som beskrives i detalj og i de mest groteske utlegninger, førte til vemmelse hos meg som leser, tenkte jeg underveis at det kanskje var nettopp slik det var den gangen - noe som forklarer det som kom senere, nemlig nazi-Tysklands kamp for å utrydde jødene som folk, og hvorfor ingen grep inn selv om man måtte skjønne hva som foregikk? Sånn sett gjør ikke forfatteren annet enn å beskrive hendelser og holdninger som eksisterte i beste velgående den gang, skjønt han drar det hele nokså langt til tider. Det er for øvrig nesten ikke en eneste hendelse i sentral-Europa som unngår forfatterens oppmerksomhet i hendelsesforløpet - det være seg Julirevolusjonen (1830), Februarrevolusjonen (1848), Damaskus-affæren (1840), Italias samling (1861), Orsini-attentatet på Napoleon 3 (1858), Pariserkommunen (1870), Panama-skandalen (1892) og Dreyfussaken (1894) (oversikten er hentet fra en anmeldelse av Ecos roman skrevet av Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 1. juli 2011).

Umberto Ecos "Gravlunden i Praha" er, selv om boka ikke kan sies å være tunglest, en krevende øvelse å komme gjennom. Eco opererer med et persongalleri av den heller tyngre klassen - de fleste er historiske personer som faktisk har levd - og med en handlingsmettet fortelling med så mange lag at jeg hadde problemer med å henge med i svingene underveis. Selv om det var behagelig å høre lydbokutgaven av denne boka, skjønte jeg etter hvert at jeg også trengte papirutgaven for å kunne bla og lese underveis, gå tilbake i detaljene og lese hele avsnitt og kapitler om igjen. Dette er nok en bok som vil gi en mer dersom man kjenner til en del av de sentrale historiske hendelsene fra sentral-Europa på slutten av 1800-tallet. Ellers vil mange av detaljene surre forbi uten å gi særlig mening, tror jeg.

Boka er interessant og elegant skrevet, og tidvis var det med åndeløs spenning jeg leste videre. Like fullt fremsto hovedpersonen som så kynisk og uten egenskaper som gjorde ham til et menneske det var mulig å føle noe for, og dermed ble historien litt oppkonstruert og lite levende, synes jeg. Samtidig skal det i rettferdighetens navn sies at maken til konspirasjons-plott skal man lete lenge etter! Jeg er ingen bevandret Eco-leser fra før av - skjønt jeg ønsker å bli det etter hvert - og jeg mangler derfor grunnlag for å sammenligne "Gravlunden i Praha" med hans tidligere utgivelser. Eco må imidlertid ha hatt det fryktelig morsomt da han konstruerte denne røverhistorien, som er så høytravende, så intelligent skrudd sammen, med så mange lag at man kan lese denne boka flere ganger uten å gå lei fordi man stadig oppdager nye detaljer - og hvor jeg knapt har sett en brøkdel av de forholdene han har berørt - fordi litt for mange detaljer fremsto som "name dropping" for meg. Men det sier nok mer om meg enn om boka og forfatteren! Jeg har ut fra en helhetsvurdering av boka kommet til at jeg vil gi den et sterkt terningkast fem. Når det ikke blir terningkast seks er dette pga. det jeg opplevde som litt blodløst ved den - til tross for at boka er spekket med blod, gørr og hat så det holder ...

Helt til slutt i boka (på side 520) opplyser forfatteren for øvrig at den eneste oppdiktede karakteren i boka er hovedpersonen Simone Simonini. Som tidligere nevnt er de historiske hendelsene i boka høyst autentiske. Bakgrunnen for dem er imidlertid forklart på en helt annen måte, med Simonini i hovedrollen. Forfatteren har også hatt den fordel at han kjenner "fasiten" av senere historiske hendelser, og dermed har kunnet benytte dette når han har bygget opp historien, slik den mest sannsynlig kan ha fortonet seg på slutten av 1800-tallet. Dermed fremstår det som senere skjedde særlig i forhold til jødene, som en "naturlig" forlengelse av det som var forløpet til Hitler-Tyskland og alt vi kjenner til i den forbindelse.

Da er jeg endelig ferdig med denne....og har lest ditt lange gode innlegg nå i ettertid. Jeg hadde denne som lyd og "sykkelbok", men jeg tror ikke det gjorde utslaget for at denne ikke ble noen favoritt...jeg har lest flere av forfatteren, og det var bare Rosens navn jeg likte spesilet godt...slik er det, noen forfattere har man bare ikke "kjemi med". Vel, jeg fikk frisket opp en del historiekunnskaper og repetert "oppfatningen av jøden", og den historiske Dreyfus-saken -og velskrevet var den jo, men stemningen som jeg husker fra Rosens navn manglet etter mitt syn....

Jeg har denne stående, men har inntil nå vært litt skremt over at mange finner den krevende og vanskelig. Jeg ser at du også, som meget erfaren leser, nevner nettopp dette. Jeg har imidlertid lest Rosens navn et par ganger - første gang for over 20 år siden da jeg hadde langt mindre lesererfaring. Og den syntes jeg var fantastisk, så jeg skal nok gi meg i kast med Gravlunden i Praha på et tidspunkt også.

Det er alle detaljene som gjør denne boka krevende å lese - boka som sådan var nokså lettlest, overraskende nok. Kast deg over den uten blygsel! ;-)

Huff, her måtte jeg dessverre gi tapt. Jeg fullfører så og si alltid bøker, men etter hele 350 sider velger jeg likevel å avslutte lesingen av denne. Jeg merker at jeg har mistet tråden for lenge siden og knapt vet hva jeg leser om lenger. Det ble en overveldende mengde navn, detaljer, begivenheter og konspirasjoner å holde styr på, og jeg var ikke fengslet nok til å bla tilbake, lese om igjen osv.

Jeg kjenner det sitter veldig langt inne, men jeg får bare erkjenne at jeg gir opp denne.

Jeg la den fra meg etter kun 160 sider fordi jeg begynte aa falle ut og det ble litt for tungt. Har ikke nok kunnskap om hva jeg leste om heller. Har lyst til aa prove igjen, og da lese den paa norsk, etter a ha lest meg opp paa hva den handler om - for jeg elsket skrivemaaten og syns den var ganske morsom!

Same her. Føler det som eit nederlag å avbryte, men verda er full av andre bøker som fortener å bli lest. Heldigvis.

Hm..og jeg som har den liggende fra biblioteket en stund , men jeg må nok levere den far meg da jeg drar på ferie neste uke. I dag så jeg den i pocket og tenkte at den kan jeg kjøpe med meg på ferie--Men det er kanskje ingen flyplass og reisebok???

For meg var dette i hvert fall en krevende bok hvor man måtte ha konsentrasjon og fokus. På reisefot lar jeg meg fort distrahere av det som skjer rundt meg, men noen klarer jo å forsvinne inn i boken uansett hvor de er :-)

Jeg kjøpte den i pocket i dag. Jeg bare MÅ ha den. Men om jeg tar den med på ferie, vet jeg ikke..

Håper du får en god leseropplevelse ut av den.

takk:)

Nettopp ferdig med siste siden, og uhyre glad for at den nå kan settes tilbake i bokhylla. Dette er, sett fra mitt ståsted, så absolutt ingen reisebok. Leste Rosens navn for to sommere siden, og likte hvordan språkprofessor Eco leker med saussuresk tegn-symbolteori. Men selv etter å ha tatt et omfattende fag i konspirasjonstenkning føler jeg at denne boken ikke når opp til spenning, flyt eller god formidling. Det kan igjen kanskje skyldes at det finnes superkonspirasjoner i dag som blender de gamle Sions vises protokoller, og at kjennskap til disse superkonspirasjonene gjør en bortskjemt (dagens konspiratorikere begynner å bli forholdsvis heftige; f.eks. David Icke).

Boken er ikke i seg selv så vanskelig å lese, men dette er andre gang jeg leser en bok i dagbokformatet, og det appellerer virkelig ikke til min forestilling om en histories nødvendige spenningsmomenter (den andre være Unge Werthers lidelser). Det er vel heller den fetisjerte voyeurismen som binder en ut boken, men ellers virker det hele, for meg, noe platt (og for øvrig uetisk med hensyn til dagbokslesning - i en kortfattet freudiansk analyse (eller skal man si Froïd?) kan man vel trekke en ungdoms avsløring med en annens dagbok åpen i fanget).

Karakterene synes ikke helt troverdige fordi man aldri får noe forhold til de gjennom førstehåndsskildringene til den splittede hovedrolleinnehaveren, og ikke får man sympati med noe av persongalleriet. Kanskje det, på den andre siden, er noe av poenget (en "antiroman"?).

Ellers så er jeg også noe skuffet over oversettelsen som jeg synes til tider bærer preg av hastverk, noe som kompliserer enkelte av setningene ved å tillegge parenteser på feilaktige steder, noen merkelige setningsstrukturer, og skrivefeil. Dette ødelegger flyten, og selv om det kan være tro mot Ecos opprinnelige tekst (på italiensk så vidt jeg vet), så kan det være at dette fungerer bedre på originalspråket enn ved oversettelse til norsk. Dette bør for øvrig oversetteren være klar over, hvilket ikke etterlater noen tvil om at oversettelsen ikke er av de bedre.

Alt i alt må jeg si at dette var et skuffende gjensyn med Eco, men, jeg får si heldigvis, det står fortsatt igjen en av hans andre "lovprisede" verker i hylla som også beveger seg i de samme konspiratoriske temaer, og som sies å gå Dan Brown en høy gang. Tiden Norsk Forlag har for få år siden kommet med nytt pocketopplag av denne, ved navn Foucaults pendel, som kanskje kan være et bedre forslag i retning reiselesning enn Gravlunden i Praha (dog Foucaults pendel er en anbefaling basert på andres anbefalinger, og som ikke i skrivende stund kan være førstehånds, men som skal etterfølges av undertegnede i sommer).

Veldig bra omtale/anmeldelse forresten.:)

Takk :)

Apropos: Mine forventninger var ganske høye, og da blir fallhøyden stor. Og det skal sies at jeg kom rett fra Dostojevskijs Forbrytelse og straff, så det er mulig at overgangen ble litt for brå. Men, endog, Rosens navn erindres jeg med glede og sommerlige minner og hadde håpet på noe lignende.

Vel, jeg skal vel ikke ha så store forventinger skjønne r jeg..men boka må og vil jeg lese, den ble kjøpt i dag. Men kanskje ikke som reisebok.. Har vel egentlig mange andre til det bruket..:)

Du kan med fordel gå tilbake til starten av Ecos forfatterskap og lese "Rosens navn". Det er til denne dag blant de aller beste bøker jeg noensinne har lest!

Lykke til med Umberto Eco!

PS. Jeg har vært på denne gravlunden i Praha for noen år siden - den er så absolutt verdt et besøk...

Det tipset kommer jeg til å følge! Jeg har allerede "Rosens navn" i hus, men har så langt i livet bare sett denne som film 3-4 ganger i mitt liv. Fantastisk film og fantastisk plott!

For øvrig har jeg selv også vært på gravlunden i Praha - flere ganger, faktisk. Her for leden laget jeg et innlegg om denne gravlunden på bloggen min.

Denne ser da grundig ut Rose-Marie, jeg ser bare overfladisk på den nå, printer den ut forresten...jeg skal lese/lytte boken snart. Regner med vi tar med både denne og Lindstrøm i Lesesirkelen vår denne gangen. Og jeg skal snart begynne på denne nå...(når jeg er ferdig med det siste store pathoset til Knausgård...)