Bokelskere.no

Jeg leste denne første gang da jeg var på Anne Franks alder. Det var en veldig sterk opplevelse, og jeg har lest den flere ganger siden. Det virker så rart slik dere skriver om den - det er jo en dagbok, ikke en roman, den har ikke noe plott, eller noen regissert framdrift. Siden den handler om år innestengt i et hus, har den jo heller ingen oppsiktsvekkende ytre handling.

Men for meg var og er det gripende og nesten ufattelig nært, at man kan få et sånt direkte innblikk i et vanlig ungt menneskes liv - i en fjern tid, under slike spesielle forhold - - - Dessuten skriver hun om sitt tenåringsliv på en måte som ga gjenklang hos meg trettifem år senere. Jeg kjente meg igjen, jeg identifiserte meg med henne enda forholdene ikke kunne vært mer forskjellige... Dessuten syntes jeg den ga meg en nærhet til min egen mor, som også var tenåring under krigen.

Det er rart å bedømme den som en hvilken som helst bok, egentlig....

Joda, men så er det en smakssak hva man liker å lese :-) Personlig finner jeg ikke glede i å tvinge meg selv til å fortsette og lese. Dermed er ikke boken noe for meg. Veldig individuelt, selv om jeg faktisk har stoppet opp og lurt på om noe er galt med meg siden jeg ikke greier å fortsette og lese boken - For alle de andre vennene mine har jo lest den, til og med de om ikke leser bøker! Vi mennesker er så forskjellige. Mitt problem er nok at det blir litt vel nært, og ettersom jeg vet hva som skjer så gir det meg ingenting.

Men det skjer jo egentlig ingen ting i boka. Vi vet at Anne Frank havnet i konsentrasjonsleir, men det går naturlig nok ikke fram av dagboka hennes...