Bokelskere.no

Jeg har ryddet og vasket på hytta (tid som kunne ha vært brukt til lesning, ifølge annelingua), men det førte i hvert fall til at jeg fant dette utklippet, et dikt av Kolbein Falkeid:

Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Ikke dårlig, dette. Hedvig, hvor er det blitt av deg?

Det diktet har jeg skrevet av og hengt opp på veggen.

Det er hverdager vi har flest av, ikke sant :-)
Det er vel grunnen til at jeg har klippet ut og tatt vare på dette.
Jeg blir rørt over at du også har hengt dette opp på veggen.

Kolbein Falkeid treffer meg på mange måter som Alf Larsen gjør. Som dette diktet, Lillevi. Jeg vet ikke helt hvorfor det kommer i det formatet som vist her, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forandre det. Diktet er uansett nydelig.

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?
At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?