Jovisst, er dette en bok som både rører og ryster leseren. Man kan ikke annet enn å bli rystet over all urettferdigheten som gamle Addy har opplevd gjennom livet ,og man rystes over måten lille Sharlas mor har behandlet sin datter på. Man blir naturligvis også rørt over vennskapet som vokser fram mellom de to. Men likevel kan jeg ikke fri meg fra å føle at det er noe som skurrer her. Det hele virker litt spekulativt på meg. Handlingen dynges ned med den ene forferdelige hendelsen etter den andre (så mange oppsiktsvekkende ulykker som har hjemsøkt Addy, er det troverdig?), og så spes det på med betydelig porsjon godhet. I all fall synes jeg at dette er en lettvekter av en roman, som i så stor grad spiller på følelsene våre. Likedan er det med slutten der ”alle brikkene faller på plass”, på mirakuløst vis. Det hele virker noe oppkonstruert.
Sist sett
