De fleste krimforfattere – i alle fall de med suksess – har et særpreg ved sine bøker som gir dem en slags signatur, og skiller dem fra alle andre. Her er det jeg-personens yrke som rettsmedisinsk antropolog, noe som gjør settingen til en krysning mellom CSI og en tidstilpasset engelsk krim.
Jeg begynte på boka i den tro at det dreide seg om en litt moderne versjon av klassisk engelsk krim, altså med en relativt koselig stemning utenom forbrytelsene. Men hovedpersonens yrke gjør at vi får servert en del makabre opplysninger, og små drypp fra ofrenes situasjon gjør at uhyggen sniker seg inn. Det som ”redder situasjonen” er at jeg-personen virker som et sympatisk menneske. (Selv om han en stund er mistenkt, og jeg-personer har vist seg å være mordere før, gjør viten om at han også figurerer i de neste bøkene i serien at man kan stole på ham.)
De fleste bøker har èn fortellerstemme. Hos Beckett varierer det mellom bokas jeg-figur; lege og rettsmedisinske ekspert David Hunter, og en anonym fortellerstemme. Litt påfallende til å begynne med, men ikke noe stort irritasjonsmoment.
Pageturner begynner å bli et begrep det har gått inflasjon i. Jeg vil heller si at boka var så spennende at det var en ekstra glede hver gang det var sjanse til å sette seg ned og komme et kapittel videre i historien, og at dette bare økte på utover i boka.
I oppklaringsfasen hadde jeg samme følelse som når vi går toppturer på fjellet: stadig ser vi noe foran oss som vi tror el selve toppen, men når vi kommer dit er det en ny topp lenger opp. Og slik fortsetter det i flere omganger. Man alt får sin tilfredsstillende (og overraskende) forklaring til slutt, ingen løse tråder blir hengende. Jeg har ikke for vane å lese flere bøker av samme forfatter etter hverandre. Men det vil neppe gå veldig lang tid før jeg gir meg i kast med den eneste av Becketts øvrige bøker som er oversatt til norsk: Skrevet i bein. (På engelsk finnes ytterligere to)
Sist sett
