Bokelskere.no

Når man er voksen, veit man at en tekst er skrivi av en bestemt person i en bestemt tid, og har det med seg i bakhodet når man leser - i hvert fall når man leser en tekst der man støter på mange problematiske ord, begreper og påstander.

Hvis jeg stoler på at forfatteren er en jeg kan identifisere meg med, kan jeg legge ned filteret og leve meg inn i teksten på en annen måte, uten denne bevisstheten om forfatteren og forfatterens omgivelser som et slags distanserende mellomledd mellom meg og teksten.

Med unger er det gjerne annerledes. Unger sluker fortellinga ganske rått. Er det en voksen de stoler på som leser, kan vi ikke vente at de skal ha et "forfatterfilter" oppe fordi den som leser ikke har skrivi boka sjøl.

Da jeg leste fra Lillebror og Knerten for treåringen min, sugde han til seg fortellinga, og alt ha festa seg. Han har blant annet lært forskjellen på storebror og lillebror, han har skjønt at noen barn kaller mamma og pappa for "mor" og "far", han snakker mye om at pinner som ikke oljes kan sprekke, og han vet at store barn går på realskolen hver dag.

Selv om jeg prøver å forklare ham at skolesystemet har forandra seg siden storebror Philip gikk på skolen, er realskolen en veldig levende kategori i hodet til pjokken. Hvis han leker at han er stor, leker han at han går på realskolen. Sånn som storebror Philip. Det er greit, og folk synes det er litt søtt.

Det er ikke like greit og søtt hvis han kommer til barnehagen og prøver å sette i gang en lek der han er "negerkonge" og Tuva, Emilie, Khadija og Omar skal være "negere".

Fortellingene jeg leser høyt for ham, har jeg ansvar for. Jeg bestemmer hva slags stemme den lille muldvarpen har. Jeg hopper over("og Per tok brannbilen, siden han var gutt")og jeg legger til (for da var de nok veldig sultne). Når han blir så stor at han kan lese sjøl, blir det annerledes.

Selvfølgelig skal vi ikke brenne de gamle bøkene og rette de nye uten å si noe om det. Men jeg synes det er helt greit å gi ut omarbeida utgaver med et forord om hvilke endringer som er gjort, hvem som har gjort dem, og hvorfor.

Og hvis man skal gjenfortelle historiene sjøl, gjennom for eksempel et hørespill (som vel var greia i denne saken?), gjør man det akkurat som man vil.

Interessant. Flere som er engige med isla?

Isla for president.

Takk for det! Men... Tror du det går an å bytte bort et presidentverv mot en øl eller en is eller noe?

Det er greit. Jeg skylder deg en øl.

Oi. Ser at dette så mer unyansert og... rart ut enn jeg mente. Men nå er det off to barneselskap, så får jeg heller se hva som står her når jeg kommer tilbake:)

Okei. Barneselskap over. Liten presisering: Det blir jo uansett en balansegang, dette her. Jeg har jo ikke lyst til å være en sånn som synes at alt som er for barn skal sensureres til det er glatt og uten kanter, heller.

Men alt i alt tror jeg det stort sett er viktigere å være ålreit mot ungene enn å være tro mot forfatteren. Hvis du leser for en unge og ser at ungen er i ferd med å bli fullstendig vettskremt, hopper du gjerne over litt av det skumle. Eller går over til kjapp gjenfortelling av en passasje, i stedet for å fortsette å lese opp de dvelende, detaljerte beskrivelsene av hvor skummelt det er. Det er greit å sørge for å komme fortere fram til der hvor det går bra igjen. Det tror jeg (og håper, i grunnen) at de fleste gjør.