Bokelskere.no

Åja, skjønner. Bare misforsto deg litt. Bestekompisen til Jarle i Mannen som elsket Yngve heter Helge Ombo, han er forsåvidt med i Kompani Orheim også.. Vel, for meg virker Helge som om han er litt forskjellig fra Jarle hele veien. Han har jo hatt en annen oppvekst, og i de to første bøkene preges Jarle veldig av han. Men å si at han passer som den voksne Jarle? Det er vanskelig å si. Vi møter jo ikke den voksne Helge, untatt da han kommer i Terje (faren til Jarle) sin begravelse i Kompani Orheim. Jarle er jo en person som ikke får "orden" på livet sitt, på en måte. En fyr som sliter litt med å finne fram til hvem han er og vil være. Jeg tror nettopp det er noe som mange kan identifisere seg med, og jeg tror det er derfor jeg er så glad i ham. Har enda ikke lest Pixley Mapogo, men det skal nok ikke bli så lenge til. Jeg tror mange av dem som "slakter" boka gjør det fordi Jarle ikke blir den de vil/håper han skal være. Kanskje jeg føler det på samme måte etter å ha lest den, men det er hvertfall ikke den følelsen jeg sitter igjen med etter Charlotte Isabel Hansen.

Satt meg foran pesien med en latte. I stua surrer Stan Getz og jeg er i gang med Pixley Mapogo. Sålangt liker jeg det jeg leser.........:)

ja du har nok rett i mye av det du sier. Jeg slakter ikke boka, men den skuffet meg nok bare fordi jeg synes de to første var så utrolig gode. Kanskje jeg burde bla gjennom den en gang til for å oppdatere inntrykket :) Kanskje du må sende meg noen linjer om Pixley for å evt friste meg til å ta den ut av bokhylla.

Morsomt at dere diskuterer linjene og utviklingene i bøkene, tenkte bare jeg skulle komme med en saksopplysning: Hasse vil dere finne i Kompani Orheim om dere leser nøye, han og kameraten Pål er med på skoleturen til Jæren hvor Helge og Jarle møtes for første gang, senere dukker Hasse og Pål opp som hovedpersoner i romanen Videogutten, før Hasse får en betydelig rolle både i Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

Enda morsommere at du hiver deg på! :) Jeg har enda ikke lest Videogutten (eller Farmor har kabel-TV), men det blir veldig spennende. Hasse er en fornøyelig karakter i Charlotte Isabel Hansen, synes jeg. Han føles litt som en sånn "joker" som bare hopper inn i universet (ditt) og plutselig holder en lang og filosofisk tale på bursdagen til Lotte. Det var på en måte først da jeg virkelig forstod hvorfor han var med. Og som Charlotte sier under her - det universet du lager er fantastisk å stupe inn i.

Tydelig at mange er imponerte her. Hva er det med meg som plutselig ikke hang med helt i Isabel Hansen? Jeg likte den jo, men hadde akkurat lest Kompani Orheim og den syntes jeg hadde en helt annen standard. Nå begynner jeg å bli nyskjerrig på hva det er jeg stusser slik på. Kanskje jeg snart på hente frem Pixley og se hvordan jeg reagere på den............Har en mistanke om at jeg rett og slett er litt for skikkelig for den rotete Jarle. Han irriterte meg litt i sist bok.

Jarle liker skikkelige jenter også, han. Gutten bare tuller det sånn til for seg :) Hva skal jeg si, uten å framstå som en forfatter kun ute etter å forsvare bøkene sine sånn mødre og fedre forsvarer ungene sine - det ene jeg kan si er at jeg ikke har ønsket å skrive fire bøker om Jarle som betrakter ham fra samme ståsted, samme vinkel, med samme optikk, det ville bli repetitivt for både leserne og meg, så jeg har forsøkt, ganske sikkert med vekslende hell, å stille meg på ulik avstand fra ham for å se livet hans på ny for hver gang. Det andre jeg kan si er at han er en intens gutt som gjør mye tåpelig, men alt han gjør blir gjort i stort og fossende alvor, og det er antagelig derfor han virker spennende for meg gang på gang, fordi han er uavklart for meg, et impulsivt, urovekkende følelsesmenneske som jeg ikke har klart for meg hvor beveger seg. Når det gjelder Hasse, som Heidi Solberg Økland kommenterte her i denne tråden, så er han en gutt jeg selv har blitt veldig glad i, en drøy mann, en visjonær (kanskje er Hasse "det gode mennesket" i universet mitt?), og vil dere ha et tips, så kan jeg si at talen hans i Lotte-romanen nok er litt inspirert av Jarl Kulles tale mot slutten av Bergmans "Fanny og Alexander". Ellers, Anne Lunde, så gjør det meg ikke noe om du falt av, jeg har krevd mye av leserne mine ved å ikke snakke med samme stemme i hver bok, jeg er klar over det, men det var nå en gang sånn jeg måtte gjøre det selv for å synes at mannen skulle være interessant gang på gang, i tillegg til at noe av det sentrale med å være forfatter for meg, er å stadig vekk ta på badehetten og badebuksen og oppsøke nye svømmebasseng. Og det er korrekt som Charlotte B sier; jeg har en drøm, briste eller bære, om å følge disse folkene, og andre som måtte dukke opp, til jeg en dag ikke lenger er her, så får vi se hva det resulterer i; det er verdt et forsøk. PS: Arve og Jonas, de hyggelige guttene i Farmor har kabel-tv, finnes også på skoleturen til Jæren i Orheim-boken. Beste hilsen fra Tore

Ja jeg oppfattet nok Jarle som veldig skikkelig og samvittighetsfull i de første bøkene, med omsorg for moren, bestemoren og dels også for faren. Helge derimot, som jeg egentlig likte utrolig godt var mer den der typen som gav litt F.....og kunne minne mer om den Jarle vi møter i Isabell Hansen. Men det er bare helt fantastisk at vi diskuterer dette, for min fantasi og tanker om Jarle stemmer dårlig med det du har skrevet, det kan jeg jo ikke benekte, men det er jo din Jarle og dine historier. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg synes det er bare spennede å høre at ting oppfattes og forventes så ulikt. Jeg kommer nok til å følge Jarle videre om ikke annet for å være litt Siddis-patriot. Men for å si litt om hvor sær min litteratursmak kan være så kommer jeg til å nekte å lese Knausgård bare fordi alle andre leser det. Jeg har liksom bare bestemt meg for at de ikke er noe for meg.........Jeg så heller ikke Titanic når den gikk på kino......men jeg skal lese Pixley :)

hehe, men det der, det har vel ikke med litterær smak å gjøre, eller hva, når du stiller deg i køen blant de som får nok av en ting når alle snakker om den? Du var sikkert også en av de som nektet å leke med yoyo da du var barn siden alle de andre i gaten gjorde det ;) En fair sak. Jeg skjønner impulsen veldig godt og kjenner den, det kreler jo av folk som oppfører seg på den måten i bøkene mine. Nå, på mine eldre dager, har jeg imidlertid mer og mer sans for den unisone jubel!

Jeg måtte smile da jeg leste din kommentar. Det er noe av det samme som har skjedd rundt Knausgårds samlede verker i disse tider. Folk deles i to leire - eller kanskje egentlig tre, når jeg tenker meg om; du har dem som nettopp pga. alt oppstyret "i hvertfall ikke skal lese disse bøkene" ... så har du dem som har trykket bøkene til sitt bryst og rett og slett har latt seg begeistre ... og så har du en liten håndfull som har lest bind 1 og synes dette var dritkjedelige greier. Når det gjelder førstnevnte kategori, tenker i alle fall jeg at "vel vel ... her har du sjansen til å ta del i noe veldig stort og spesielt MENS DET SKJER ... og så lar du det gå fra deg ... "

Selvsagt kan ikke en og samme bok bety det samme for alle, og det finnes nok ingen objektive sannheter om hva som er gode og dårlige bøker. Til det er vi for forskjellige, vi lesere. Noen har dessuten en oppfatning av at virkelig stor litteratur ikke kan være morsom ( ... ?????), og da tenker jeg: "so be it ... "

Gi Jarle en sjanse. Han roter det til og gjør mye dumt, men han er verdt at du leser om ham allikevel. Synes jeg, da. :)

Forresten, jeg kan bare ikke dy meg.. Da jeg gikk inn på Tore Renberg sine nettsider og leste biografien hans, kunne jeg ikke annet enn å smile. Så det er derfor Jarle er så opptatt av Proust og onomastikken, ja, tenkte jeg. Hehe.

Du lager en hel verden du, Tore. Så mye liv! Det er så fint, så herlig! Jeg liker at vi får bøker om alle. Om Jarle, Helge, Hasse og Pål. Når jeg er ferdig med en god bok får jeg ofte følelsen av at jeg vil ha mer, mer av alle karakterene og livene deres, at jeg ikke er ferdig med dem. Derfor er det så fint at du finnes i litteraturen, at du kanskje tenker litt det samme, at karakterene dine skal følges til du selv ikke er mer, på en måte, samtidig som det selvsagt finnes en verden utenfor alt sammen også. ÅH! Jeg har ikke ord for hvor bra det er alt sammen, hvor endeløst beundringsverdig det er.