Bokelskere.no

Har brukt søndagen til å lese ferdig Nightbringer, og har fått litt mer forståelse av Warhammer 40,000 universet. Fikk aldri noen forklaring på krigen i den første historien (et korstog visstnok), men nå er det en ny krig på gang. Planeten Pavonis har ikke betalt skatten sin til keiseren, og det er fy fy. Adept Ario Barzano fra Administratum, eskortert av kaptein Uriel Ventres og hans Ultramarines, drar dit for å undersøke. Der finner de opprør, både religiøst og politisk, samtidig som et skip med fæle romvesener (eldar) lager mye kvalm for menneskene der. Dette er en veldig blodig og brutal historie. Alt er ekstremt macho, så dette kan nok kalles en skikkelig guttebok. Jeg syntes i alle fall det var veldig spennende, men alle de religiøse undertonene syntes jeg ikke så veldig mye om. All den tilbedelsen av keiseren fikk meg til å bli litt usikker på hvem jeg skulle holde med, opprørerne eller Ultramarinen? I hvert fall i begynnelsen, før opprørene viste sitt sanne ansikt og jeg fikk vite hva som lå bak alt. Har to historier igjen i denne omnibusen nå, og er veldig spent på hva som skjer videre. Warriors of Ultramar er neste.

Warriors of Ultramar var ikke like bra som Nightbringer, men bra nok. Denne gangen må Uriel og hans Ultramarines alliere seg med en annen avdeling (eller chapter som de kalles) Space Marines kalt Mortifactors, ledet av Chaplain Astador. Sammen må de forsvare planeten Tarsis Ultra fra noen vemmelige romvesener kalt tyranids (minner veldig om zerg fra StarCraft, men kanskje litt mer rabiate). Jeg syntes kampene trakk ut litt i det lengste. Særlig de oppe i verdensrommet. Det er bare så mange ganger man kan lese om romskip som skyter på rom-monster, eller soldater som dreper og blir drept av monstre, før det begynner å bli monotont og kjedelig. Heldigvis besinner forfatteren seg etter hvert og serverer litt mer variasjon. Hele boken er fullstendig brutal og blodig, og antallet dødsfall (på begge sider i konflikten) er enormt. Graham McNeill sparer ikke på kruttet, det skal være sikkert. All krigsglorifiseringen og snakket om å dø med ære i kamp for keiseren blir litt mye noen ganger, men man får litt avlastning i bihistorien om Snowdog og hans bande med tyver som også prøver å overleve krigen. Uriel begynner også så smått å få litt mer dybde og personlighet, noe som gjør det litt mer interessant å lese om ham. Det er tydelig at hendelsene i den forrige boken har påvirket ham. Blir spennende å se hvordan det går videre i den siste boken i omnibussen, Dead Sky, Black Sun.

Dead Sky, Black Sun er den siste, og den dårligste, i denne omnibusen. Uriel, og hans venn Pasanius, blir sendt i eksil fordi de ikke fulgte Codex Astartes (den hellige skriften deres som forteller hvordan de skal krige) i den forrige boken. De havner i The Eye of Terror (fikk ikke helt med meg om dette var en annen planet eller en demon-dimensjon) hvor de havner i klammeri med Honsou og hans Iron Warriors. De ligger mye historie bak fiendskapet mellom Iron Warriors og de som er lojale mot keiseren, og jeg har ikke lest noe av den tidligere så det var litt forvirrende til tider. Man må bare godta at de er bitre fiender. I tillegg så må de kjempe mot både demoner og andre groteskerier. Det er ikke måte på hva Uriel må slåss mot. Hadde jeg ikke lest de andre bøkene først, og dermed blitt litt herdet mot den blodige og røffe historien, så hadde jeg nok blitt litt sjokkert. Jeg kan nevne The Unfleshed som et eksempel. De oppfinnsomme kirurgene til Iron Warriors er et annet. Boken hadde sine spennende stunder, men det ble for mange monstrøsiteter på en gang for min smak. Men slutten åpner dog for en interessant fortsettelse. Ultramarines-historiene er i hvert fall ikke det beste stedet å starte hvis man er ukjent med Warhammer-universet. Har en Ravenor Omnibus liggende som jeg også tenkte å prøve meg på, men tror jeg må ta en pause med noe annet først. En rolig western, kanskje?