Bokelskere.no

Herregud for en hjerteskjærende historie. Stakkars lille gutt :/

Helt enig ! Jeg kan ikke med min beste evne skjønne hva det er som får voldtektsforbrytere, barnemishandlere, kvinnemishandlere o.l. til å handle som de gjør. Spesielt skremmende er det at mange av disse overhodet ikke angrer på sine handlinger i ettertid. Mange av overgriperne anser trolig sine handlinger som et legalt middel til å markere mannens makt over kvinnen/barnet. Uansett hvor mange bøker jeg kommer til å lese resten av livet, kommer jeg aldri til å glemme denne boken om stakkars Christoffer !

Helt enig. Jeg tror det er kontrollbehov. Jeg har vokst opp med tilnærmet identisk historie til Christoffer, men jeg er en av de som overlevde. I mitt tilfelle ble barnevernet varslet da jeg var 12, men jeg turte ikke innrømme hva som skjedde fordi jeg var redd min stefar skulle drepe familien min. Derfor trakk barnevernet seg ut da jeg sa ingen ting hadde skjedd. Jeg flyttet hjemmefra for å gå på skole da jeg var 16.
Historien til Christoffer gjorde forferdelig vondt. Å vite at det fortsatt finnes barn som har det slik i Norge i dag og jeg er sikker på mange reagerte innerst inne, men Norge er så flink til å delegere bort ansvar. Alle tar på solbriller og tenker det er ikke mitt ansvar.

Jeg kjenner igjen karakteren til stefaren. Stefaren min var enormt kontrollerende. Jeg måtte være på rommet mitt hele tiden. Tok jeg skolebøkene ut på altanen for å gjøre lekser tømte han kaffekoppen over dem, tok jeg en brødskive uten å spørre når jeg kom hjem fra skolen smørte han pålegget inn i ansiktet mitt og kastet meg ned trappen 2 etasjer. Og oppførselen hans med å skulle kontrollere alt ift hva vi skulle gjøre til enhver tid og hvor, kjenner jeg også igjen. Det virket som jeg leste om min egen stefar. Det er kanskje en egen personlighetstype (forstyrrelse) som skaper slike mishandlere. Jeg hadde også en tidligere kjæreste som kontrollerte og slo, men greide å komme meg ut av det da jeg så parallellene. Jeg kommer aldri til å glemme Christoffer. Jeg blir både forbannet og oppløst i tårer når jeg tenker på hvor vondt han måtte hatt det. Som barn evner en ikke å tenke fremover at det skal bli bedre. Man har ikke det tidsbegrepet. Man tror at det en har nå alltid vil være slik, og når noen slår er det fordi en selv er mislykket og fortjener det.

For det første må jeg berømme deg for at du deler din sterke historie fra din barndom. Det gjør meg direkte vondt å lese hva du har vært igjennom ! Jeg tror du er inne på noe m.h.t personlighetstyper/forstyrrelser. Mange seksualforbrytere er nok "ute av balanse" i en eller annen grad. Enten at de er påvirket av alkohol/narkotika, eller at de er psykisk ustabile. Ofte er det både rus og psykiatri med i bildet. Det finnes ikke sterke nok ord til å beskrive hvordan Christoffer må ha hatt det. Både på dagtid og om natten (mareritt i drømme)