Bokelskere.no

anmeldelse publisert i SA 12. januar 2010

En kulturhistorisk reise i døde kropper fra Homer til Robbie Williams

Espen Stueland (f. 1970) debuterte i 1992 med diktsamlingen «Sakte dans ut av brennende hus» og har siden den tid skrevet både romaner, essays og flere diktsamlinger, han er også aktiv som litteraturkritiker. Selv synes jeg at hans essaysamling «Aero» fra 2000 er et høydepunkt. Nå overgår han seg selv med boka «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie», for sjelden har et mer komplekst og underlig prosjekt sett dagens lys her til lands.

«Gjennom kjøttet» er en bok på nesten 800 sider, den er delt opp i 7 bolker med en rekke underkapitler. Essayene springer fram og tilbake i historien, mye av stoffet bygger på kilder fra 15- og 1600 tallet, men boka går også i dybden i antikken og i vår egen tid, alltid med den døde kroppen i fokus. Stueland undersøker blant annet hvordan filosofer har benyttet seg av disseksjonens vokabular, hvordan forfattere har forholdt seg til døde kropper og hvordan kunstneriske avbildninger av døden har endret seg gjennom historien. Et eksempel på Stuelands historiske kryssklipping er måten han kobler den seine middelalderens fascinasjon for offentlig henging sammen med vår egen tids interesse for døden, slik denne kommer til uttrykk i utallige tv-serier og kriminalromaner.

Stueland innleder boka med å si at hans egen nysgjerrighet for den døde kroppen ble vekket da han leste om renessansens anatomiske teater, en form for amfiteater hvor døde kropper ble dissekert og obdusert foran vitebegjærlige leger, studenter og samfunnstopper. Lenger ute i boka forteller han om den britiske politikeren og forfatteren Samuel Pepys som i 1663 ble invitert til disseksjon og middag, og etter enda noen hundre sider viser han oss hvordan tv-serien CSI, som nesten daglig ruller over tv-skjermen, kan leses som en moderne versjon av nettopp dette teateret, hvor vi alle forlyster oss med patologi og død mens vi nyter junk-food i vår egen stue. Et rått eksempel på disseksjon i populærkulturen finner vi i Robbie Williams musikkvideo «Rock-DJ», hvor en oppmerksomhetshungrig Williams ender opp med å dissekere seg selv på scenen. Disseksjoner har gått fra å være strengt tabubelagte hendelser som måtte foregå i det skjulte til å bli familieunderholdning – men, som denne boka viser, det er liten tvil om at den døde kroppen til alle tider har hatt en magisk tiltrekningskraft på oss levende.

Bokas essayistske kvaliteter kommer særlig godt til uttrykk i de kapitlene hvor Stueland undersøker hvordan den døde kroppen brukes og framstilles i litterære eller billedkunstmessige sammenhenger. Stueland går blant annet i dybden med Shakespeare, Baudelaire og Poe og med billedkunstnerne Francis Bacon, Orlan og Andres Serrano. Som en god kritiker vurderer han for og i mot kunstnernes prosjekter, tematiserer de døden for å tiltrekke seg oppmerksomhet, eller er de faktisk ute etter å undersøke vesentlige problemstillinger? Han veier for og i mot, tenker høyt sammen med leseren, og formulerer rett som det er normative rammer for sine egne analyser. En essayists privilegium er, til forskjell fra forskeren, å være subjektiv i sine vurderinger, han skal gi sine egne meninger og synspunkt til kjenne i teksten. Dette er et privilegium Stueland vet å utnytte, særlig når han snakker om billedkunst og litteratur, og det gjør disse kapitlene til bokas beste.

«Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» er et kunnskapsrikt glansnummer av en bok. På sitt beste kan den minne om Michel Foucaults store arbeider om fengselsvesenet og galskapens historie. Det er ingen tvil om at det ligger svært mye arbeid bak boka, og det er heller ikke til å komme forbi at «Gjennom kjøttet» krever mer enn vanlig av leseren. Imidlertid lettes prosessen en smule av et svært godt og rikholdig billedmateriale. Mitt råd til leseren er å nyte det hele stykkevis og delt, å sluke boka i et jafs vil sannsynligvis resultere i omfattende fordøyelsesbesvær.

Takk for grundig informasjon, Sigrun!

"Gjennom kjøttet" har pirret min nysgjerrighet siden den kom ut.
Du understreker at boken er krevende, tenker du da tematisk eller språklig, eller begge deler? Jeg har ikke lest noe av Stueland og kjenner ikke hans penn. Min erfaring er at et godt språk kan gjøre selv et krevende materiale relativt lettlest. (Jeg blir litt skeptisk når du skriver at bildene letter leseprosessen ...). Har du en vurdering av Stuelands språk?

Er dere flere bokelskere som har synspunkter på denne kolossen? Er den verdt å komme på min juleønskeliste?

(PS Foucaults "Galskapens historie", som du nevner, har jeg lest med stor interesse.)

Hei Lillevi, det begynner å bli en stund siden jeg leste denne boka, men når du har lest Galskapens historie har du nok mer enn nok av faglig ballast til også å like Stueland. Det jeg jeg syntes var krevende med denne teksten var nok i første omgang det enorme omfanget - altså mengden stoff - som boka behandler.

Jeg liker Stueland som essayist, han er personlig og klar.

Takk skal du ha! Da beholder jeg boken på ønskelisten.