Bokelskere.no

Først og fremst bør du lese samtlige av de du har nevnt, hvis ikke du allerede har gjort det! Du kommer sikkert til å få et utall forslag, selv nøyer jeg meg med ett i første omgang, nemlig den boka jeg leser nå: Bonjour tristesse av Françoise Sagan, eller Vel møtt, vemod, som den heter i sin gamle, men etter hva jeg kan bedømme gode norske oversettelse. Ung dame, skarpt blikk, enkelt og krystallklart språk, følelser som på småkynisk vis dissekeres, men som av den grunn trer frem som desto vakrere. Bittersøt refleksjon om tapet av uskyld. Man kan kanskje se på den som den mer modne (kvinner er jo gjerne det) kompanjongen til The Catcher in the Rye. En ny favoritt hos undertegnede dette.

Edit: Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg har slitt enormt med Dostojevskij, lagde sågar en egen tråd her på bruket om mitt problem, der jeg på arrogant vis hevdet at han er overvurdert som forteller. Står til en viss grad for dette ennå. Men denne er god og krever dessuten ikke uker og måneder av deg. Den gamle russeren er bra i komprimert form, uten trettende beskrivelser av alskens trivialiteter og et hundretalls slekts- og økenavn man skal måtte forholde seg til. Til tross for sin korte lengde bugner den også over av problemstillinger som fortsatt er høyaktuelle for det tenkende mennesket.

Edit 2: Child of God av Cormac McCarthy. For en kort og smakfullt smakløs introduksjon til McCarthys harde univers og eiendommelige språk. Kanskje ikke helt kanonisert, men skitt au.

Jeg har blogget dette om "Et Guds barn": Denne romanen, Child of God, utkom i 1973. På norsk i 1989. Dengang skrev Fredrik Wandrup i Dagbladet: "Cormac McCarthys roman Et Guds barn er en av de merkeligste, jævligste og mest fascinerende bøker jeg har lest på lenge." Jeg underskriver på den beskrivelsen. Dette var forjævli'. Vanligvis får vi litt sympati for hovedpersonen i en roman, uansett hva han eller hun måtte foreta seg, nettopp fordi vi ser omverden med hovedpersonens øyne. Romaner er gjerne tolerante på den måten. Som regel er vi lesere på parti med outsideren. Unntaket heter Lester Ballard, - en representant for hva amerikanerne kaller 'white trash' og 'rednecks'. En mann uten forsonende trekk. Etter å ha mistet gården sin streifer Ballard rundt hjemtraktene i East Tennesee. Han holder hode over vann på salg av hjemmebrent og noen småtjuerier her og der. Han er en einstøing og en kikker som blir en morder som, gud-hjelpe-meg, attpåtil blir nekrofil. Dette er en mørk roman om moralsk forfall. Lettlest, velskrevet og krevende på samme tid. Det er en meget ubehagelig fornøyelse å lese Cormac McCarthy.

Gode forslag! Du har åpenbart et talent for å nevne ting jeg lenge har lurt på om jeg burde lese. Sagan har jeg av ulike grunner vært litt skeptisk til, men jeg nå har du vel egentlig overbevist meg om at jeg må lese Bonjour tristesse snarest. McCarthy liker jeg allerede godt, så det er bare kjekt å bli minnet på at jeg må lese mer av ham.

Flott, du må legge igjen en betraktning av valgfri lengde her inne når du har lest boka! Ikke føl deg forpliktet til å like den, hehe. Du skal få en til: Sarah Kanes skuespill. Hvis du har sterk mage og ikke er redd for å utforske sinnets mørkeste irrganger. Fullt utbytte krever nok at man er villig til å bli med på "leken". Korte, intense og utradisjonelle stykker. Fås samlet mellom to permer til en slikk og ingenting. Kane tok sørgelig nok livet sitt i ung alder.

4.48 Psychosis har jeg faktisk lest bra ting om tidligere, så Kane skal definitivt også prioriteres.