Jeg satt på togstasjonen på Lillehammer, ved siden av en smattende sigøynerfamilie(/-gjeng?), mens jeg leste meg gjennom denne, satt og ventet på toget til Oslo S mens jeg spiste en baguett med rømmesild på tilbud kjøpt på REMA 1000 for det var det eneste jeg hadde råd til i hele verden akkurat da. Kunne ikke en gang sette meg på kaféen og drikke en kaffe mens jeg venta. Sånn er det alltid når jeg reiser hjem. Jeg har ingen penger. Sitter på ubehagelige stasjonsbenker og leser bøker og observerer folk, men å, som jeg elsker det. Håper jeg aldri blir rik og begynner å reise på komfortable, raske og kjedelige måter. Så lite jeg kommer til å få tenkt, lest og sett da. Og det er da noen kanskje vil spørre seg: Men skjedde det så mye i Mens vi ventar på Godot da? For der sitter jo bare Vladimir og Estragon og venter og venter og venter. Og hva venter de på? Godot. Men hvem er Godot? Og hvorfor venter de på ham? De vet det ikke, vi vet det ikke! Av og til venter man bare.
Viser 3 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Jeg skulle gjerne vært rik, men jeg skjønner hva du mener.
Er det ikke det vi driver med alle sammen, i hvert fall i lange perioder av livet: Venter på Godot? Det er ikke alltid helt enkelt å gripe dagen og være tilfreds med det ...
Jeg skulle gjerne ha gitt deg et stjerneskudd - med mange stjerner - for dette innlegget.
Sist sett
