Bokelskere.no

Denne hadde jeg gleda meg til, men ble så skuffa. Er så lei bøker der handlingen/ugjerningen fortelles to ganger, de aller fleste lesere trenger ikke det. Brukes det som fyllstoff? Boka må leses langsomt når det skrives slik, men det blir ofte kjedelig. Jeg vet ikke hva forfatteren vil med hovedpersonen, men dette ble ganske ekstremt selv om savn og skyldfølelse herjer. I neste bok ønsker jeg litt solskinn på alle på Island.

Nå har jeg lest boken. Har savnet Erlendur og nå fikk han endelig funnet broren sin. I tillegg så fikk han også løst en gammelt forsvinningsgåte som viste seg å være et mord. Har leste alle bøkene av Arnaldur Indridason og er blitt vant med Erlendurs tanke- og væremåte.

Flere av lånerne her på biblioteket ønsker seg også Erlendur tilbake på jobb. Blir skildringen av skyldfølelse etc kjedelig for mange kvinner når det er en mann som beskriver og en mann det gjelder? For min del er altfor mange i dag opptatt av seg sjøl og følelser som ingen kan få gjort noe med siden det skjedde i barndommen, ungdommen eller tidlig voksenalder, (mener ikke mobbing, overgrep e.l.) av foreldre eller andre omsorgspersoner. På et eller annet tidspunkt blir man ansvarlig for egne tanker, handlinger og valg.

Jeg hadde også gledet meg til at Erlendur skulle være tilbake (han var jo ikke med i forrige bok), men denne var bare kjempekjedelig.