Bokelskere.no

Shakespeare har jeg ikke engang tenkt på, men Henry IV passer aldeles utmerket.

Tristrams saga/Soga om Tristan og Isond kjenner jeg til, og jeg vurderer også å lese den, men det blir nok først etter at jeg har sett nærmere på Gottfried von Strassburg, Béroul, Thomas av Britannia, Marie de France, Joseph Bédier, Alfred Tennyson og Thomas Mann. Uansett fortjener den nok en plass på listen.

Shakespeare er the top of the top, og til tider svært morsom. Gjennom en forelesningsserie dette semesteret kommer jeg til å lese Bédiers versjon igjen da den er pensum, og jeg gleder meg veldig, det var jo en så koselig bok sist gang jeg leste den. Jeg tror forøvrig du prioriterer riktig: alle de forfatterne du nevner høres langt lekrere ut enn den norrøne Tristram og Isond (som kanskje heller er mer en kuriositet enn virkelig god litteratur, men nå er jeg fordomsfull, jeg har jo ennå ikke åpnet den).

Jeg har visst helt glemt å svare deg, men ja, jeg synes også at Shakespeare er stor stas. Jeg har dessverre ikke lest mye av ham, men jeg har hatt stor glede av Romeo and Juliet, A Midsummer Night's Dream og Macbeth. Jeg har lyst til å lese Henry IV i løpet av påsken, men de to stykkene hører jo til en tetralogi. Bør man kanskje stifte bekjentskap med Richard II først?

Tristram og Isond er på sett og vis interessant, men forfatteren baserte seg direkte på skriveriene til Thomas av Britannia, og da er det vel mer naturlig å begynne der. Den norrøne versjonen blir jo også først og fremst lest av spesielt interesserte, og det er sikkert ikke foruten grunn.

Jeg hadde hverken lest Richard II eller The Merry Wives of Windsor (hvor Falstaff har hovedrollen) før jeg begynte på Henry IV. Det er nok ikke nødvendig. Men kanskje vil man finne større glede i dramaene eller forstå mer av dem hvis man leser dem kronologisk; selv føler jeg imidlertid at jeg ikke gikk glipp av noe eller at noe stod igjen uforklart eller ufullstendig. Kanskje er det også en fordel å gå rett i strupen på hendelsene, heh, jeg er ikke sikker. Jeg så dog Orson Welles filmatisering The Chimes at Midnight før jeg leste stykket, som foruten å være en helt ypperlig film også gir en noe å kretse rundt og forholde seg til når man leser.

Da hopper jeg nok over Richard II inntil videre. Jeg prioriterer heller Henry V, som frister langt mer.