Bokelskere.no

Ja, vi oppfattet nok dette ulikt. For meg virket språket strammere i første del av boka, men den delen ga meg til gjengjeld assosiasjoner til ukebladnoveller. En oppramsende stil der fortelleren husker alt:" jeg sa, så sa han, han sto, jeg satt, jeg gråt, han lo." Som i dette avsnittet:

"Just sa: Jeg så det var lyst her, jeg skjønte du satt oppe ennå. Jeg vant i kveld. Da sa jeg: jeg har også vunnet Just. Han så på meg, han skjønte det ikke med det samme. Så ble han flammende rød-, han hadde skjønt det. Han gjorde noe underlig- han slo hælene sammen, han sto som en soldat, han lukket øynene og sa lavt: Jeg takker deg, Herre. Jeg ble så liten, jeg ønsket jeg hadde hatt en gud å takke, jeg også. Jeg takket Just. Jeg slo armene om halsen hans, vi sto tett inntil hverandre, - vi var ett, endelig ett, jeg og han og det."

Litt av det jeg mener med overtydelig eller smør på flesk er her også. Når en kvinne slår armene om halsen på en mann blir det både som følge av handlingen og det at kvinnen som oftest er lavere, tett:) Denne overforklaringen er gjennomgående i boka for meg og jeg klarte ikke å la det bli en naturlig del av hovedpersonens tanker slik du gjorde. Jeg irriterte meg heller over "verge og beskytte", "lære å hytte seg og være aktpågivende" osv

Når jeg nevner metaforer som ikke fungerer for meg så er det for eksempel som denne:

"En stund satt vi på hver vår stubbe, satt og så på skogen, på granene- disse underlige trærne, som står og står med grenvingene lettet til flukt. Å nei, vi hadde ikke nådd fram til den ytterste skrenten- vi hadde ikke engang såpass vinger som treet, vi hadde bare gjemt oss litt.."

Til det overtydlige igjen, allerede på "stubbe" kunne jeg ane skog, og når du ser på skog så er gran ofte med og ja de er visst trær også:) Det som fungerer ennå dåligere for meg er at noe av det mest bestandige jeg kan tenke meg, treet som har sin plass fra frøet er sådd og til det dør, skal assosieres med vingers frihet og flukt. Greinene sitter jo bom fast....Hadde det ennå vært konglene eller konglefrøene som bæres av vinden eller noe, men greinene?

Jeg malte med bred pensel i min kommentar. Det er jo også eksempler for meg på at språket fungerer, bare ikke mange nok. Kanskje var dette en vanlig skrivestil rundt 1940, men det kan jo også hende at romanen ikke har fått den redigeringen den fortjente? Jeg har ikke lest mye eldre litteratur, men noe og det er ikke ofte jeg har opplevd at språket står i veien.

Jeg synes Roll Anker griper over svært mye på få sider og for meg kunne kanskje opplevelsen blitt større om hun hadde konsentrert seg om noe eller skrevet lengre. Det blir liksom så mettet med svulstige ord og sterke følelser uten at jeg klarer å fange den dybden du gjør. Med et unntak og det er sidehistorien som oppklares i mot slutten (jeg visste heller ikke hvordan dette ville ende). Den synes jeg det var noe ved hele veien.

Takk for dine synspunkter og grundige begrunnelse. Interessant hvor forskjellig vi opplever Roll Ankers Kvinnen og den svarte fuglen.

Ordene "liten" og "tett" i ditt første eksempel oppfattet jeg i overført betydning. Det er kanskje litt banalt, men det fungerte for meg.
Jeg har heller ikke problemer med grener som metaforer for vinger. Jeg så engang en lerkeskog i sterk vind, det var grener som virkelig danset og fløy :-)

Jeg oppfatter meg som kristisk når det gjelder språk. Ikke sjelden har vært i den situasjonen du er i nå; språket har ødelagt tekstens meningen for meg. Denne gangen var det motsatt; språket bygde opp under meningen. Slik jeg leste boken.