Om mobbing skyld og hevn
SPOILER
Terje og Børge vokser opp i Orkanger. De er like gamle, går i samme klasse og er opptatt av fotball. Men der stopper også alle fellestrekk. For mens Terje blir mobbet, er Børge en mobber. Og han gjør livet til Terje til et sant helvete i viktige barndomsår. Ikke bare plager han Terje innbitt, men han tar også livet av den lille katten hans, brenner bort hele ansiktet til den lille kattepusen til den til slutt dør ...
Lenge forsøker Terje å skjule at han blir mobbet, for det er forbundet med så stor skam å være et mobbeoffer. Men så går Børge og gjengen litt for langt, og det blir tatt affære på skolen. Læreren blir involvert, og Børge synes det er dypt urimelig at han, som nesten ikke har gjort noen ting, får skylden. Han som bare ville ha det litt moro. Det var liksom ikke meningen å gå så langt, men så ble det slik, og det kan da ikke han ta hele skylden for ... ? Han lover bot og bedring og skal ta med Terje i fotballspillet i neste friminutt. Og Terje blir så glad for endelig å få være med, og skjønner for sent at bare hans blotte nærvær irriterer vettet av Børge, at han blir ansett som klengete når han dilter etter guttene. Og så smeller det igjen ...
I ettertid får vi vite at det er drapet på katten som gjorde at Terjes foreldre til slutt valgte å flytte fra stedet, bort fra all ondskapen som sønnen var omgitt av.
25 år senere er Terje tilbake i Orkanger. I mellomtiden har han utdannet seg til psykolog og har fått en samboer. Vi får høre at han har gått årevis i terapi for å komme over alle traumene fra barndommen, og at terapien har vært medvirkende til hans yrkesvalg. Han har tatt sin kones etternavn - som om han har ønsket å slette alle spor fra barndommen. Nå er han oppnevnt som sakkyndig i en barnefordelingssak som skal opp for herredsretten, og så gjenkjenner han et kjent navn .... Børge er far til barnet i saken ...
Terje skulle ha sendt oppdraget som sakkyndig fra seg fordi han er inhabil, men så gjør han ikke det likevel. Selv føler han seg veldig habil, og tenker at denne saken verken handler om ham eller Børge. Derimot skal han ta stilling til barnets beste. Og da er det jo faktisk en fordel at han vet det han vet om Børge, kan se gjennom alle manipuleringene hans, redder barnet fra dette grusomme mennesket som han er overbevist om er like ond som for 25 år siden. Vi følger ham der han er på hjemmebesøk hos Børge og skal vurdere interaksjonen mellom ham og barnet, ei lite jente på 3-4 år. Problemet er bare at der andre ville ha sett et svært normalt far-datter-forhold, tolker Terje alt gjennom sine egne erfaringer med mannen han kjente en gang for 25 år siden ...
Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortellergrepet som forfatteren har valgt er spennende, fordi offer og overgriper - Terje og Børge - veksler på å være bokas jeg-person. Vi møter dem som barn, som 40-åringer og til slutt som gamle menn. Hele tiden skifter perspektivet, slik at vi får innblikk i hvordan de på hver sin måte (feil)tolker virkeligheten og lar dette få fatale konsekvenser for den andre og dens liv. Til slutt er det ikke gitt hvem som egentlig er offer og hvem som er overgriper, og sympatier og antipatier veksler alt etter hvilken rolle mennene inntar. Det handler om skyld, hevn og uante konsekvenser - to ødelagte mennesker med hver sin ballast i ryggsekken og som tolker verden ut fra dette. Mens Terje tross alt hadde foreldre som var svært, svært glade i ham, får vi mellom linjene vite at så ikke var tilfelle for Børge, hvilket mest sannsynlig var årsaken til at han var grusom mot andre som barn. Men en gang overgriper/mobber er ikke ensbetydende med at man nødvendigvis er slik hele livet. I møtet med Terje som sakkyndig - en mann han ikke kjente igjen - spiller det imidlertid ingen rolle at han er en god far for datteren sin. For Terje ser bare det han vil se, og tolker det fine han tross alt ser som et påtatt spill og et forsøk på manipulering.
Fortellerstilen i boka er nokså manende og repeterende og et stykke på vei fant jeg dette litt slitsomt. Jeg skjønte vel heller ikke poenget med dette, fordi historien som sådan kom mer enn tydelig frem. Likevel vil jeg si at boka er meget velskrevet. Første del - mobbesekvensen - burde rett og slett vært pensum i grunnskolen! Underveis i lesingen ble jeg både forbannet, oppgitt og kvalm. Kvalm over å lese om hvordan Børge pinte en kattunge til døde. Forbannet over at Terje valgte å stille som sakkyndig til tross for at han var inhabil, og oppgitt fordi hver av partene kun evnet å se sitt eget perspektiv. Men så var kanskje forfatterens hensikt også oppnådd? Dette er ikke en bok man kan forholde seg likegyldig til. Her blir det terningkast fem!
