Dypdykk i sjelslivet

Jeg har hatt Finn Skårderuds 450 sider tykke bok "Uro" liggende på nattbordet en stund, men det har hele tiden kommet en rekke andre bøker, som av ulike årsaker har fått forrang. Med introduksjonen "alle som har en minimal trang til selvrefleksjon bør lese denne boken", har jeg forstått at denne boka hører med når jeg har ambisjoner om å nå et visst dannelsesnivå i løpet av livet. Imidlertid var det kjærkomment å pløye gjennom denne lydbokutgaven, som tar for seg et bitte lite utvalg av de temaer som hovedboka tar opp. Med en spilletid på 1 t og 19 minutter, sier det seg selv at utvalget er beskjedent. Men for et utvalg like fullt! Jeg fikk ikke noe mindre lyst til å lese boka, for å si det sånn!

I "Uro - En reise i det moderne selvet" tar Finn Skårederud for seg noen sentrale temaer som har betydning for selvfølelsen og utviklingen av denne. I den første av i alt to CD´er snakker han først om de flinke barna og deretter om skammen og dens betydning for selvfølelsen.

"De flinke barna klarer alt. Og det er alt de klarer." skriver Skårderud. Han analyserer flinkheten som fenomen, og relaterer dette til egne erfaringer i terapirommet. Erfaringene kaller han betraktninger om tilpasningens psykologi og forestillelsens psykologi. De flinke barna blir gjerne de gode hjelpere på livets vei, og svært mange havner naturlig nok i helsevesenet. Deres egne behov blir neglisjert - ikke bare av omverdenen, men også av dem selv.

"De skrekkelige barna er et problem. De flinke barna er derimot ikke noe problem. Og kanskje det kan være deres problem. Jeg skal ikke lage psykologisk misere av hva som faktisk ser ut til å fungere godt. Hva er mer naturlig enn å tenke at de som lykkes, har talenter og blir rost for sine prestasjoner, har en sterk og stabil selvfølelse? Men så er det ofte ikke slik.

Det er disse dette handler om. Mange av de flinke barna kan fortjene omtanke og omtale. Dette er en liten omtanke for alle de barn som sitter i bilenes bakseter på familieturene og forteller vitser og synger sanger for å holde den dårlige stemningen unna. Dette er til ære for de flinke barna som med sine ferdigheter og sin evne til omsorg får de andre til ikke å bekymre seg; alt er såre godt. Dette er for dem hvis kropper også har sammensverget seg. Selv om de er syke, får de ikke feber. De kan gå på skolen som vanlig. Astma, ja vel, sukkersyke til og med, men du verden som takler det. De er så flinke." (side 54 i selve boka).

I den andre CD´en snakker Skårderud om hypokondri. Her trekker han inn medias betydning for utbredelsen av helsefrykt, og ikke minst den generelle motstanden mot å få sin lidelse stemplet som "psykisk". Ved at lidelsen blir stempet som psykisk, føler pasienten seg nedvurdert og mistrodd. Men som Skårderud selv sier - det meste henger sammen og er mer komplekst enn enten fysisk eller psykisk. Han har også noen interessante refleksjoner rundt utviklingen av flere såkalte psykosomatiske sykdommer. Nærliggende i denne sammenheng er magesåret, som lenge ble ansett som psykosomatisk, men som altså hadde en bakteriell årsak.

I følge Skårderud er det tre fenomener som gjør at en lidelse skal få status som en epidemisk sykdom eller så kalt mote-lidelse; 1. Pasienter jakter på forklaringer. 2. Leger jakter på pasienter. 3. En støttende kultur, som bekrefter den patologiske folkloren. I den forbindelse karakteriserer Skårderud sykdom som den kanskje mest populære medievaren i dag, hvor den språklige smitteevnen er enorm. Tabloidaviser, ukepresse, selvhjelpsbøker, støtteforeninger, talkshows, elektroniske medier m.m. bidrar til dette.

Til en hver tid har rundt 10 % av befolkningen vært arbeidsuføre på grunn av sammensatte og uklare symptombilder. Tretthet, muskel- og skjelettsmerter, konsentrasjons- og hukommelsesbesvær eller kraftløshet er deler av dette bildet. Mangel på såkalt objektive funn fører til at almennlegen må ty til ulike forklaringer. I følge Skårederud er det interessant hvordan lidelsene skifter navn og forklaring - ikke bare gjennom tidene, men også over landegrensene. F.eks. er fibromyalgi en hyppig anvendt diagnose i Norge, men diagnosen anvendes sjeldnere i Sverige. I Sverige forklares de samme symptomene langt hyppigere med amalgamforgiftning eller el-allergi. I England derimot blir diffuse plager uten objektive funn forklart som ettervirkninger av virusinfeksjoner. I USA er det chronic fatique syndrome (kronisk tretthet) som er "landeplagen". Og slik kunne man fortsette. Uansett hva man har valgt å kalle dette opp gjennom tidene og uansett hvilket land man bor i, er en ting i alle fall sikkert: symptomene består. Spesifiseringen av symptomene er svært kulturfølsomme, og symptombildet speiler det som er legitimt i den kulturen man til en hver tid lever i.

Når jeg samtidig med at jeg skriver denne bokomtalen, sitter og blar i papirutgaven og finner temaer som narsissisme, psykopati, "Jeg lider, derfor er jeg", kunsten å kjede seg på godt og vondt, utmattelsen, om bøkenes betydning - bare for å nevne noe - har jeg bare en ting å si: jeg gleder meg til å kaste meg over resten! Finn Skårderud er en psykiater jeg har stor respekt for, og jeg opplever at han nærmer seg de ulike temaene med både undring og respekt. Her blir det terningkast seks!

"Pasienter jakter på forklaringer. Leger jakter på pasienter"

• C'est la vie.

Etter en litt vanskelig episode på jobb rett før jeg skulle sette meg i bilen og kjøre til fjells, var det deilig å putte denne lydboka i spilleren og få løftet fokus fra ens egne nære forhold til å bli minnet på det generelle i slike typer utfordringer.

Man føler seg en anelse mer intellektuell når man hører på en slik type bok på langtur enn noe mer rent underholdningspreget. Kanskje blir man også en anelse klokere.

Boka er fra 1998, men mye av det som blir nevnt som "i tiden" her, er lett gjenkjennelig den dag i dag - som f.eks helsefokuset på forsida av Dagbladet. Verden er ikke SÅ forandret på 13-14 år.

Leste denne da den kom ut, men fikk veldig lyst til en gjenlesning etter å ha lest din omtale! En svært klok mann.

Skårderud er en grundig og våken observatør med blikk for de gode historiene og refleksjonene som gir dybde til våre tanker og erfaringer. De tankevekkende fortellingene er basert på hans egne (yrkes- og fritids)erfaringer. Disse fortellingene/observasjonene/refleksjonene, et godt og stødig språk kombinert med alt han byr på av fagkunnskaper gjør at(f. eks.) Uro er og blir det en fryd å lese :-)

Jeg har lurt litt på hva jeg skulle høre på under neste lange kjøretur til hytta onsdag om en uke. Plutselig ble det problemet vesentlig mindre. Og takk for det!

Grundig omtale...du verden, er den bra. Jeg har hatt den siden den kom ut, men aldri funnet på å lese den...vet ikke hvorfor.

Jeg støtter deg fullstendig på det du skriver, jeg har også stor respekt og for min del beundring for Finn Skårderud. Det begynner å bli en stund siden jeg leste "Uro" nå, men selv om den ikke tar for seg det lettest tilgjengelige stoffet, leste jeg den ut i løpet av to dager (jeg har 461 siders utgaven.)

Nå har jeg veldig nylig lest hans "Andre reiser", og jeg likte den nesten bedre. Alle de litterære henvisningene er gull verdt for en bokelsker. De finnes også i "Uro - En reise i det moderne selvet."

Det virker som han er både et godt menneske, en god psykiater og jeg synes også han skriver godt. Terningkast seks på begge disse to bøkene fra meg.