Bokelskere.no

Jeg er ikke blant dem som sluker alt som kommer av krigslitteratur, men dette er en bok som vakte interessen min - fra første side. Det er journalist Bjørn Westlie som skriver om sin far, NS-medlem og frontkjemper Petter Westlie. Boken følger P.W. fra han som 21-åring reiser til Oslo for å verve seg til den tyske hæren og følger ham gjennom soldatopplæring og som frontkjemper i Divisjon Wiking. Handlingen i boka dreier seg likevel i første rekke om en far og en sønn, hvor dyp politisk uenighet og fravær av kommunikasjon har ført til et vanskelig forhold. Anbefales.

FOR en fantastisk bok! Her er min omtale!

Forfatteren Bjørn Westlie vokste opp med en far som sto på feil side under andre verdenskrig. Ikke bare var faren nazist, men han vervet seg at på til i Hitlers krig mot kommunistene. Farens fortid hadde ligget der som en skamplett det ikke ble snakket om, og som førte til at det aldri oppsto et nært far-sønn-forhold mellom dem. I ungdommen førte dette til at han engasjerte seg i politikken så langt fra faren som det overhode var mulig - dvs. i Akp-ml-bevegelsen. I godt voksen alder oppsto det et brudd mellom far og sønn som varte i noen år, inntil faren forsøkte å rekke ut en hånd i håp om å oppnå en slags forsoning. I første omgang sendte han sønnen kassetter, som han hadde snakket inn brev på. Her forsøkte han å forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor han hadde tatt ulike valg i løpet av sitt liv.

Etter hvert ble Bjørn Westlie klar for å høre farens historie fra krigen. Uten å dømme faren gjengir han nokså nøkternt det faren forteller at han har vært med på. Om den beinharde elitesoldatskolen, om felttoget mot Ukraina, om Operasjon Barbarossa, om tvilen på Hitler, skuffelsen over manglende støtte hjemmefra, om hva som skjedde med desertørene og dem som nektet å gå videre, skuffelsen over at tyskerne egentlig aldri anerkjente de norske soldatene på lik linje med dem ... Og til slutt om forfrysningene av beina som gjorde at han ønsket å reise hjem til Norge - bare for å ønske seg tilbake til krigen igjen fordi han ble møtt med kalde skuldre over alt. Da Tyskland til slutt kapitulerte og Norge tok et oppgjør med landssvikerne, måtte Petter Westlie sone sin straff.

Under skrivingen av sin fars historie, nages forfatteren av tvil rundt farens beskrivelser. Var faren med på utryddelsen av jødene i Ukraina? Hvilken rolle spilte i det hele tatt de norske soldatene som vervet seg i krigen mot kommunistene? Forfatteren gransker alt han kan komme over av historiske kilder for å kryss-sjekke at farens gjengivelse av det han var med på er korrekt. Men akkurat på dette punktet får han ikke tilfredsstillende svar. Faren er unnvikende, husker ikke, tror ikke at han drepte jøder, mener at det var styrkene som kom bak okkupantene som "ryddet opp" osv. Og kanskje var det slik? Eller kanskje ikke ... En ting er i alle fall sikkert: når det gjelder jødene, sliter han med mye dårlig samvittighet.

Etter å ha sonet sin straff gjenopptok Petter Westlie sitt samliv med kona Agnes, som under krigen var venninne med jødinnen Ruth Maier, som Jan Erik Vold for øvrig har skrevet om i boka "Ruth Maiers dagbok". Ruth Maier ble gasset i hjel i Auschwitz.

Under oppveksten blir Bjørn vitne til en far med sterke rasistiske holdninger og dette er en side ved faren han ganske enkelt ikke kan klare. Underveis i skriveprosessen ender han opp med å erkjenne at han og faren har flere likhetstrekk enn han egentlig liker å tenke på. Bl.a. har de det til felles at de har latt seg tiltrekke av de mest ekstremt ytterliggående politiske partiene som finnes - riktignok på hver sin side, men dog ... Kanskje er han sin fars sønn når det kommer til stykket likevel? Og faren som for lengst har glemt hva det var som egentlig drev ham til å bli nazist - kanskje også for å tekkes sin sønn? - har faktisk mildnet med årene og blitt noe mer smakelig i sine holdninger ...

Jeg tar av meg hatten for Bjørn Westlies prosjekt! Å skrive om noe så følelsesladet som sin egen far og hans nazisme under andre verdenskrig, samtidig som han skriver om far-sønn-forholdet deres, og dette uten verken å bli fordømmende eller for intim, er rett og slett en bragd! Jeg satt som fjetret og hørte meg gjennom hans redegjørelse av sin fars historie, hvor han ikke uten videre tok noe for god fisk uten å sjekke kildene der dette var mulig. Nettopp på grunn av hans kildekritiske tilnærming til sin fars historie, er dette blitt et viktig historisk dokument om en av mange nordmenn som lot seg begeistre av nazismens retorikk. Hva førte til at de lot seg lokke med? Angsten for kommunismen og bare det? Ville de ha blitt med dersom de visste om jødeutrydelsen? Var det dette de tenke, alle de som mislikte jødene og ønsket dem vekk? At de skulle utryddes i industriell stil? La oss ikke håpe det! Helt til slutt må jeg berømme Ivar Nergaard for en strålende innsats som oppleser på lydboka! Denne boka fortjener terningkast fem - en solid sådan!

Eg synest som deg at boka er sterk. Eg kjenner delar av familien som er omtalt (men ante ingenting om det som blir teke opp i boka) og heile miljøet - geografisk og sosialt. Den svakaste delen er vel besøket i Ukraina, men eg skjønner godt at forfattaren drog dit.

Fars krig er en fantastisk bok. Språket er knapt og nesten uten adjektiver, men med kraft i hver setning. Den burde være et forbilde for alle som skriver sakprosa, i tillegg til at temaet er spennende og godt behandlet.

Hvorfor skal man ikke bruke adjektiver i sakprosa? Du antyder et skille mellom sak og skjønn som jeg har store problemer med. Litterær sakprosa skal kunne skrives tilnærmet lik skjønnlitteratur. Les et par bøker av PO Enquist, Thorkild Hansen og Umberto Eco, så ser du at adjektivene har sin soleklare rett også i sakprosa.

Magnus utdyper egentlig godt hva jeg mener her: Altså at knapt, kraftig språk kan være fantastisk å lese. Kommentaren er litt upresis - det er ikke de manglende adjektivene som gjør boka til et forbilde for sakprosaforfattere. Det er boka som helhet.

Det er ikke noen grunn til at man ikke skal bruke adjektiver i verken sakprosa eller skjønnlitteratur. Imidlertid bør man vite hva man bruker dem til og hvorfor.

Jeg leser Fars krig nå, og er enig i at Westlie har valgt en ganske knapp stil, selv om språket naturligvis ikke er uten adjektiver. Jeg er også enig med Ida Jackson i at dette funker helt fantastisk i Fars krig. Jeg har stor respekt for forfattere som klarer å skrive på denne måten, ikke et ord for mye, og ikke et ord for lite. Et skjønnlitterært eksempel er Cormac McCarthys The Road.

Imidlertid kan jeg sette stor pris på det motsatte også. Enkelte svært dyktige forfattere er veritable verbale overflødighetshorn, og bøkene deres flommer over av ord i alle ordklasser. Gode eksempler på dette er for eksempel Herman Melvilles Moby Dick og Daniel Mendelsohns The lost.

Det jeg derimot ikke liker, er middelmådige fantasyforfattere som har lært på skolen at fortellingene deres blir bedre om de bruker flere adjektiver, og journalister som trur de er forplikta til å bruke flest mulig ord når de først har ei hel bok å boltre seg i.

Jeg har også lest denne boka og er av samme oppfatning som deg.

Jeg synes den var flott i måten å beskrive forholdet mellom far og sønn på. Bjørn er ganske åpen overfor det faren har gjort - han forsvarer ham ikke og han fordømmer han heller ikke. Han forsøker å FORKLARE det faren har gjort. Samtidig er han kritisk til det. Som om han setter seg på utsida og betrakter på en måte.

Meget godt skrevet av Bjørn Westlie.

Hei Leste boka og som deg oppfattet jeg forholdet far/sønn som det viktigste i boka. Er ikke spesielt imponert over besøket i Ukraina . Dersom du leser Daniel Mendelsohm Forsvunnet er viljen og evnen til kildegranskning og samtaler med vitner på en helt annen måte. Jeg anbefaler deg å lese denne boka . Etterkommere fra jøder som ble drept i Lvov området vender tilbake for å finne ut hva som egentlig skjedde.

Det skal jeg gjøre. Den boka har jeg nylig hørt om, - tror det er en venninne som leser den...:)