Bokelskere.no

Jeg ville vært svært forsiktig med å bruke romaner til noe som helst hva denne konflikten angår (de duger sikkert som melodrama). Også i faglitteraturens verden finner man to ulike diskurser som står i hver sin ende av spekteret og om de ikke gjør det så vil de bli oppfattet slik fordi hver minste detalj av sannheten gjøres krav på, fordreies og fornektes av begge parter og deres internasjonale og akk så solidariske tilhørere og fanatikere, slik at svelgbare kompromisser nesten er umulig. "Alle" synes å ha valgt seg en side i denne konflikten.

Les en "kald" historisk fremstilling (leksikon) og ta deretter fatt på ulike beretninger og perspektiver og besøk gjerne begge sider av muren, jeg kan love en opplevelse for livet. Et mer konkret tips: historikeren Ilan Pappe har en interessant innfallsvinkel, han mener Israel i sine tidlige år langt på vei lyktes i å få medhold i sin rettferdiggjørelse av opprettelsen av staten, som var bygget på den forestilling at området fra før av var tilnærmet folketomt og i alle fall uten et levende samfunn. Gjennom å grave frem palestinsk/arabisk historie fra tiden da området var underlagt Det osmanske riket viser han at dette slett ikke var tilfelle. Også han må dog leses med et kritisk blikk, selvsagt.

I det hele tatt er viten om hendelsenes kronologi svært viktig for å forstå dagens situasjon. Det handler om jordbruksland, umyndiggjørelse og tapte liv kanskje mer enn det handler om religion. Videre har Israel fiender på alle kanter og deres frykt er derfor berettiget. Og til slutt i denne fare-over-med-harelabb-fremstillingen så må det nevnes at Israel de facto har full kontroll på vestbredden og sågar støtter de ekstremt ortodokse jødene og deres bosetninger, som sikkert mange vet utgjør dette kanskje største hinderet for videre arbeid med en fredsavtale pr. i dag (sammen med det minst like fastlåste Gaza-problemet).

Hjertelig takk for ditt meget kloke svar !!! Det inspirerte meg til å lese flere historiske fakta og takk til ditt forslag om hvor jeg kan finne dem. Jeg strever hardt med ikke å "velge side", for sympatien min heller hittil i en retning, fornuften min sier meg at jeg umulig kan se hele bildet. Det var bakgrunnen min for å starte tråden og jeg har fått så mange gode forslag.Takk igjen!

Hei. Du sier: Jeg ville vært svært forsiktig med å bruke romaner til noe som helst hva denne konflikten angår. Hvorfor mener du det? Er det ikke slik at hjertet har sin egen fornuft, en fornuft ikke en gang hodet forstår?

Har nettopp leste Kong Salomos Sverd, boka ble anmeldt i Dagbladet i går. Her beskrives konflikten i romans form, etter min mening vellykket.

http://www.dagbladet.no/2012/01/22/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/19813469/

Vellykket som roman er den sikkert. Den sier sikkert også noe sant, om hvordan politikk og emosjoner går hånd i hånd som drivkrefter bak konflikten og om grusomhetene som begås. Man lærer nok noe, men det jeg mener er at romaner neppe vil strekke til dersom man ønsker å danne seg et bilde av konflikten med all dens kompleksitet. Du sier at hjernen har en egen fornuft, og selv om begrepene hjerte og fornuft for meg er to sider av samme sak (hjernen) så forstår jeg hva du mener, men er ikke hjertet lett manipulerbart? Kan det ikke forføres i en hvilken som helst retning uten fornuftens veiledning, og er det ikke akkurat det som har skjedd i denne og alle andre konflikter, både med de som lever i dem og i de som aggressivt forsvarer den ene parten utenfra?

Mitt tips er å begynne på midten, den langt fra entydige vestlige tilnærmingen til konflikten, og deretter jobbe seg ut til muslimske terrorister på den ene siden og jødisk-ortodokse ekstremister på den andre. Forsøk å forstå alle og deres beveggrunner. Bedre trening for en forsøksvis symbiose mellom hjerte og fornuft kan jeg ikke tenke meg, hehe. Det vil ta litt tid da. Og gjør man det ikke så synes jeg man bør være forsiktig med å uttale seg sterkt om konflikten synes jeg. Det er mye skråsikkerhet på syltynt grunnlag ute og går.

Til slutt, siden jeg er i gang, så er dette mitt enkle standpunkt: Israel og Palestina har begge interesse av fred, og jo før Israel skjønner at det er i deres interesse å gjøre noen reverserende grep, jo bedre. Den eneste grunnen til at Israel kan tillate seg å fare frem slik de gjør er at de har USA med all sin makt stående bak seg. Og så lenge de har det fungerer den nåværende taktikken for å sikre statens fortsatte overlevelse, uansett hvor umoralsk den måtte være. Situasjonen er i ferd med å endre seg: USA sliter økonomisk og vil ikke lenger være den supermakten de var, og Iran har ikke levnet mye tvil om hva de synes om Israel. Israel må begynne å snakke med fienden, oppriktig og respektfullt, og ikke bare fordi verdenssamfunnet forlanger det.

Puh.

Ser på bokkilden.no at denne historikeren har gitt ut flere bøker om Israel, men kan du anbefale en bok?

Jeg har ikke lest noen av dem fra perm til perm, kun bruddstykker her og der (samt at jeg har overvært et inspirerende og svært velartikulert foredrag av ham i Jerusalem) og du må her nesten selv vurdere hva du er mest interessert i. Som du vil se av beskrivelsene så er det grovt sett palestinsk historie i tre forskjellige epoker han tar for seg; før opprettelsen av Israel, under opprettelsen, og fra 1948 og frem til i dag. Det finnes sikkert omtaler på nett som vil kunne fortelle deg noe om hvilken av fremstillingene som regnes som mest vellykket og interessant.

Det finnes fortsatt kretser her i Norge (og sikkert andre steder) som tviholder på forestillingen om at området var folketomt, eller iallfall meget tilbakestående, da staten Israel ble til. Skjønnlitterære verker kan vel bidra til å rykke noen av dem ut av denne villfarelsen. Hvis de leser skjønnlitteratur, da.

Sant nok. Har hatt den heller tvilsomme glede og voldsomme utfordring det er å korrespondere med norske kristne som er hellig (sic) overbevist om at Gud har gitt landet til jødene alene og at araberne nærmest er for barbarer å regne. Disse skulle sporenstreks vært sendt til gjestfrie Ramallah. Alternativt kan man jo håpe på litteraturens opplysende evne, men disse er ikke alltid så interesserte i alternative narrativer og oppfatninger.

Kan du anbefale en bok av Ilan Pappe?