Smertefullt om å elske og ha tapt

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.

"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." (side 9)

Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...

På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?

"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)

Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...

"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds bøker!

"Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Det er nesten ingenting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)

Espedal klarer det kunststykke å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!

Du får sagt akkurat det som er å si om denne boka. Espedal er i en klasse for seg selv. Denne boken uttrykker så godt hvordan han føler alderen trykke. Det er jo slik at forskjellen mellom ens ytre og ens indre jeg kommer i stor konflikt etter som man blir eldre. Han er realist nok til å innse at tiden har tatt ham igjen og dette får han skrevet på en fin, sår måte som går rett i hjertet på meg. Kanskje den beste boken hans til nå?

Og du er en glitrende anmelder!

Boka handler jo om to kjærlighetshistorier: om forholdet Espen-Agnete og om forholdet Espen-Janne. Det som slo meg var hvilken forskjell det var på måtene de to historiene blir fortalt på. Når han forteller om samlivet med Agnete(enten det finner sted i Roma, i Vest-Norge eller i Nicaragua)er det mye ytre beskrivelser og hendelser han trekker inn, ja, nesten bare det. Når det gjelder selve samlivsforholdet er det gjerne de negative sidene han skriver om (krangler osv.). Delene som handler om Janne er helt annerledes, stillferdige og inderlige, og der det kanskje mangler andre referanser, tyr han til litteraturen og paralleller der. I historien om Agnete skjer det mye forandringer og omkalfatringer, ikke bare flytter de rundt omkring i verden, men det virker også som om Agnete snur opp-ned på stedene der de slår seg ned med sin store tiltaksiver. Når han derimot bor sammen med Janne, er det i et hus fra foreldrene hans der tiden omtrent har stått stille, der ingen forandringer gjøres. Det som forundrer meg litt er at her vokser dattera hans opp (eller er det to jenter han etter hvert får ansvaret for?).Sett på bakgrunn av et barns oppvekst burde vel nettopp forandring være noe vi skulle høre mer om, men slik er det ikke. Plutselig er dattera 19 år og klar til å flytte hjemmefra. Nå har jeg ikke lest den foregående boka (Imot kunsten), men skal naturligvis gjøre det. Kanskje tingene vil falle mer på plass da.

Egentlig skriver han om tre kjærlighetshistorier; en om sin ungdoms kjærlighet, en om Agnete og en om Janne. Han er heller ikke helt stringent i forhold til om han har oppdratt en eller to jenter - sin egen datter og hennes halvsøster. Uansett oppfattet i alle fall jeg forholdet til Janne som hovedgreia med denne boka, mens det andre kom i tillegg. Noe faller nok på plass når du leser "Imot kunsten", fordi han der bl.a. skriver om datteren, kona som er død, huset på Askøy, skrivingen etc.

Det er for øvrig spennende å lese om hvordan du Tuhamre har oppfattet boka. Det får meg til å tenke mer på hva jeg egentlig har lest. ;-) Jeg skal møte i den ene boksirkelen jeg er medlem av i morgen kveld, og da skal nettopp "Imot naturen" diskuteres.

Takk for interessante kommentarer. Jeg er helt enig med deg i at forholdet til Janne er hovedgreia i boka, til tross for at dette ikke representerer så mange sider som det andre. For når vi trekker fra sidene om Abélard og Héloise, blir det ikke så mye igjen som direkte er om Tomas og Janne. For meg er historien om Agnete noe som setter perspektiv på Tomas-Janne-forholdet (sett på bakgrunn av den mørke kjærlighetshistorien, blir den lyse desto lysere). Litt rart at han er så uklar på to ting: 1.antall jenter han oppdro. 2. Agnetes død (hvordan/hvorfor?) Dette er jo selvbiografi (ikke sant?) og da burde slike svar være opplagte. Men hvorfor forteller han det ikke til leserne?

Hvis det kommer fram noe interessant om boka gjennom diskusjonen i lesesirkelen din, håper jeg at du vil fortelle dette til oss.

Jeg så dette mer som det man utsetter seg for ved å engasjere seg, altså bli glad i noen, og så smerten ved tapet..."lidelsen" det fremkommer, men også dette med det "positive" ved savn, sorg, tap...at det kan ha en kreativ effekt...for eksempel bli en inspirasjonskilde til å skrive. Dette så jeg som det mest sentrale.