Bare så det er sagt enda en gang - å si at Arild Midthun misbruker talentet sitt på å tegne Donaldhistorier er og blir en formidabel feilslutning. Godt å se at han også får presentert seg mellom to permer slik han fortjener. Norges beste serietegner må kanskje belage seg på en god del restriksjoner i Disney-/Egmontsystemet, men han får da også lagt inn sin personlige touch her og der. Det handler om å fortelle gode historier via bilder og tekst, og det gjør han til gangs – og hvorfor ikke ha lesere også når man først er i gang?
Historiene i dette andre samlebindet med Midhuns strek inneholder historier av ymse kvalitet og lengde, alt fra ensidere til tjuesiders episke fortellinger. Blant de sistnevnte er særlig «Hanseatisk Hurlumhei» en smule skuffende. Storyen føles veldig konstruert og helt klart det jeg og søsteren min i sin tid ville referert til som «lærerik Donald». Ikke ment som et kompliment, men som omtale av historier der all faktakunnskapen går på bekostning av selve historien. Julehistorien «Donald med hammeren» er mye mer vellykket i så måte spør du meg.
Av forfatterne synes jeg Knut Nærum sine historier utmerker seg en smule i positiv retning. Mulig fordi han er en kjendis man kan plassere lettere, men jeg tror faktisk han kan sies å være et hakk skarpere som manusforfatter enn sine kollegaer. Men for all del, her leveres mye bra også på skrivesiden.
Sist sett
