"Å mine varig svekkede sjælsevner som gjør mig så dum!" Er det mulig å lese et manifest fra en forfatter som støttet nazismen etter 22. juli uten å tenke på A.B.B.? Hamsuns kamp for å få komme i retten sammenlignet jeg, enten jeg ville eller ikke, med ABB sin kamp for å få snakke i retten. Likevel. "På gjengrodde stier" er stor litteratur, og imponerende når man tenker på Hamsuns alder og omstendigheter mens han skrev boken, og for å understreke, noe helt annet enn ABBs manifest. Hamsun bruker dessuten humor og viser frem sin selvironiske side i denne boken, og den får meg til å tenke at her lever Hamsun seg inn i på både Sultkarakteren og Augustkarakteren sin. Vandreren, den hvileløse. Den spontane kujonen (han skriver et sted i boken at han er født kujon) som kjeder seg, som må ut og vandre, om så bare kravle opp nærmeste hei. Så er det akkurat som vi i tillegg får oppleve Glahns ømhet for naturen. Han strør om seg med utropstegn når han skildrer våren og været. På gjengrodde stier har litt av alt og fremstår som en hybrid. Den tar for seg tiden etter at han ble arrestert for landssvik og til dagen han blir dømt i Høyesterett, etter en anke. Samtidig har den avstikkere, som historier fra Hamsuns liv og reiser, fra møter med mennesker, utdrag fra samtaler, brev og hele talen han fremførte i retten desember 1947. Det vil kanskje også være naturlig å koble Karl Ove Knausgård inn. På samme måte som Knausgård ender sin kamp med å skrive at han aldri skal skrive mer, så ender Hamsun sin siste bok, med en protest: "Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min skrivning."
Sist sett
