Dette er en slik bok man helst burde ha stående i bokhylla, og bare ta fram og lese en historie nå og da. Men jeg hadde lånt den på biblioteket, og hadde ikke tid til annet enn å lese den som en vanlig roman.
I sin forrige bok ”Ondskap”, tok Sørnes for seg de henrettede i perioden fra 1815 til den siste sivile henrettelsen i 1876, mens ”Uten nåde” altså omhandler tiden 1783-1814. Logikken bak inndelingen er å finne i at i de to periodene var Norge i union med ulike land, og hadde dermed to litt ulike rettssystemer. F.eks fikk vi Høyesterett i 1815.
Hvorfor ”Uten nåde” starter akkurat i 1783, vet jeg ikke. Det kan se ut på hjemmesida til forfatteren som om det skal komme en bok til som går tilbake til 1735.
Jeg syns denne boka er noe mer lettlest enn den første – det er mer liv i språket og fortellingene på en måte. Muligens er det litt mindre kildemateriale å finne når man går lenger tilbake i tid, slik at det blir noe større skjønnlitterært rom for forfatteren.
Noe av attraksjonen ved disse bøkene er å få et innblikk i forholdene i landet vårt i en nær, men svært annerledes fortid. Av noter og henvisninger ser vi at barnedødeligheten var høy og levealderen kort selv i de høyere sosiale lag.
Mange av drapssakene er berømte, og det er i mange tilfeller rik anledning til å lese videre om sakene i andre bøker, om det er noe man fatter spesiell interesse for.
Sist sett
