60-talls tristesse

I "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" introduseres vi for åtte familier som bor i en oppgang i en boligblokk i Trondheim på midten av 1960-tallet. Utad nokså like, men høyst ulike når vi bare blir kjent med dem, skal det vise seg. Mens mennene er på jobb, foregår det et yrende liv blant de hjemmeværende fruene i blokka.

Det er så lytt, så lytt mellom leilighetene at det knapt er mulig å ha et privatliv. Dette plager kvinnene som ønsker å ha noe for seg selv. Alle vokter på alle, og er en hund etter nyheter i en tid hvor det i grunnen aldri skjer noe. Vi får et ørlite glimt inn i mennenes verden, men mest av alt handler dette om kvinnene; den første generasjon kvinner som hadde flyttet langt bort fra sine hjemsteder, og som måtte skape noe helt eget fra bunnen av, nesten uten rollemodeller. Som er i etableringsfasen, og som fyller hverdagene med barn, vasking, slarving og ukeblader ...

I en tid hvor husmorrollen var forbundet både med stolthet og ære, og hvor alt skulle være gullende rent, ja helst skinne, og hvor man laget all maten fra bunnen av for å spare noen øre her og noen øre der - for å få strukket de knappe husholdningsbudsjettene lengst mulig - var det ingen som snakket om kvinneundertrykking. I så fall måtte det være kvinnene selv som undertrykket hverandre, der de slarvet om alt og alle som var ørlite annerledes enn dem selv. Vel, hvis det skulle være akseptabelt å være annerledes, måtte man være det på den riktige måten. Men stakkars den som ikke strøk alle klærne sine, som ikke tok trappevasken seriøst nok, som ikke laget maten fra bunnen av - da fikk man nemlig gjennomgå!

Et ektepar i blokka har nettopp fått en liten baby, men alt er ikke som det skal. Babyen gråter ikke lenger, mor befinner seg åpenbart i en svangerskapsdepresjon og hun og mannen kommuniserer særdeles dårlig. Et annet ektepar er ikke helt som andre, fordi mannen er oversetter og sånn sett har et fritt yrke hvor han kan komme og gå som han vil, mens kona, som er engelsk, driver frisørsalong på kjøkkenet for å spe på inntektene. Øverst i blokka rager familien Foss; han handelsreisende i Toro suppeposer, hun en lekkerbisken av en kvinne som er slank, alltid brun og med rødlakkerte negler, men som kjeder seg til døde mens mannen er på reiser siden de enda ikke har fått barn som hun kan fylle hverdagen med. Veien til et pjolterglass eller to for å få de lange dagene mer levelige, er ikke lang ...

Og så har vi lille Nina, den morløse datteren til Karlsen, som ikke har egen nøkkel til leiligheten og alltid vandrer rundt nærmest som en hjemløs, luktende av tiss fra de skitne klærne sine fordi faren aldri får til disse husmorgreiene, og heller ikke har all verdens forståelse for et lite barns behov. Men lille Nina har begavelser innenfor matematikk som er helt unike. Vi aner et forsømt løvetannbarn, som nok kommer til å klare seg, men som på veien opp til voksen alder får det kronglete, der hun higer etter en kjærlighet faren ikke er i stand til å gi henne, og som derfor synes det er ok å sitte på fanget til vaktmesteren, selv om han rister så rart og hvisker "jenta mi" inn i håret hennes. Dessuten har vi husmødrene som får til alt helt perfekt, og som bruker seg selv som målestokk når de feller sine strenge, strenge dommer over de andre som etter deres syn åpenbart ikke holder mål.

Boka er delt i tre. I den første delen blir vi kjent med alle familiene. I den andre delen følger vi en dørselger fra dør til dør i oppgangen. Han selger kikkehull. For nitten kroner kan hver familie få montert et kikkehull med vidvinkel-glass slik at de kan se hvem som ringer på, og dermed kan velge å la være å åpne for hvem som helst. På sin vei oppover etasjene får vi hans tolkning av det han ser inne i hver av leilighetene. I siste del er det borettslagets økende rotteplager som skal til livs.

Jeg tror man må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka, for styrken i den ligger åpenbart i det lett gjenkjennelige fra denne epoken av historien. Ellers tror jeg man nok kan oppfatte denne boka som litt kjedelig, der husmødrene stort sett er opptatt av vasking, vasking og atter vasking. Men det var jo slik det var! Og Anne B. Ragde har virkelig gjort grundig research for å skrive denne boka! Mange ganger ble jeg sittende og skogg-le over de morsomme personkarakteristikkene. Som hun som for alvor vurderer å få et barn til når mannen begynner å snakke om at han skal avvikle kontoret sitt for å spare penger, og sitte hjemme med oversettelsene sine. Hun vil ikke ha ham hjemme! Dagene vil hun da ha til fri disposisjon! Eller hun som steiler da mannen hennes foreslår at hun skal ta seg en jobb. Har hun ikke nettopp giftet seg for å slippe å jobbe utenfor hjemmet, kanskje?

Opphenget i "blad-dagen" som et høydepunkt i uka husker jeg godt selv. Til og med den grusomme høyfjellsola er med i boka! De damene som valgte å holde seg utenfor det tette sladre-miljøet kvinnene i mellom, fikk virkelig gjennomgå. Var de kanskje finere enn dem? Der de gikk med nesen i sky og ikke nedlot seg til å menge seg med dem ... Og hvis man på toppen av det hele var barnløs, ble man møtt med en voldsom skepsis. Var man i det hele tatt kvinnelig når det kom til stykket? I en tid hvor det var knapphet på det meste, vakte det stor oppsikt om noen fikk seg en fryser eller fikk installert telefon. Å ringe riks var rådyrt, og dette gjorde man ikke i tide og utide.

Jeg synes at Anne B. Ragde har lykkes godt med sitt prosjekt om å skrive om 1960-tallets husmødre! Hun skildrer med sin sedvanlige humor og varme husmødrenes enkle liv i en optimistisk tidsalder, der det meste pekte oppover. Med Cuba-krisen som bakteppe i en tid hvor radioens posisjon var sentral i ethvert hjem, og hvor det enda ikke var vanlig med TV, treffer hun stilsikkert en epoke det har vært skrevet et lass av bøker om, men aldri på den måten som hun gjør det her. Selv om det er nærliggende å trekke en viss parallell til den norske filmen "Støv på hjernen", handler denne boka om så mye mer. Her er det dessuten mer hverdagsrealisme. For øvrig vil jeg fremheve at boka fremstår som språklig godt gjennomarbeidet. Om den blir stående som stor litteratur i ettertiden er ikke godt å si, men den hever seg i alle fall godt over det jevne middelmål hvor bestselgere flest befinner seg. Her blir det derfor terningkast fem!

Denne koste jeg meg skikkelig med, er født i 66 og mye her jeg husker når jeg ble minnet på det, men hadde lagret det langt bak i minnet...dette med ukebladene på tirsdag...det var noe vi virkelig gledet oss til;:-) Synes Ragde gjorde en god jobb her, jeg humra og lo flere ganger , selv om det er jo en bok med mye alvor også. Etter nattønsket hadde jeg nesten gitt opp Ragde, men skal jammen gi henne en sjanse igjen.Anbefales:-)

Da har jeg lest min første Ragde. Stilsikkert fremstår Jeg skal gjøre deg så lykkelig, ja. Men allerede tidlig i romanen ble jeg litt lei av at navn på vaskemidler, tørkepapir og tidsriktige gjenstander stadig dukket opp. Derfor lurte jeg tidlig på om det egentlig skulle være nødvendig med en slik "tingenes namedropping" for å finne en 60-talls stemning. Mitt svar er at det er det ikke. Les f.eks. Richard Yates som bl.a skrev på 50- 60-tallet om historier som skjedde på 50- 60-tallet. Han får til både mentalitetsbeskrivelser og handling som leseren helt klart klarer å plassere tidsriktig uten alle de henvisningene til "60-tallsgjenstander" som Ragde støtter seg til. Fra start til slutt opplevde jeg at Jeg skal gjøre deg så lykkelig mest besto i beskrivelser. Dog en del gode beskrivelser. Men ingen egentlig fortelling, heller en del litt løse tråder. En av personenes fremtreden, samt tale, ble til og med for repetitiv (det er ikke nødvendig å skrive om og om igjen hvordan kikkhulls-selgeren presenterer seg når han kommer på døren). Atmosfæren er på plass, men det er også stort sett det hele. Plutselig ser jeg en artig parallell til han som selger kikkhul til dørene så beboerne kan titte ut: leseren får titte inn i blokklivene. Men kanskje Ragde kunne tatt oss med mer inn i livene, gått mer i dybden hos noen av personene? Likevel gir jeg terningkast 4 da språket er stødig og beskrivelsene nok treffer slik hun hadde tenkt.

Jeg storkoste meg med denne boka! Er selv oppvokst i blokk fra midten av seksti-tallet, en av grunnene til at jeg hadde veldig lyst til å få lest denne! Første delen var litt kjedelig med alt vaskehysteriet, men boka tok seg veldig godt opp etterhvert. Lo og humret meg gjennom store deler av boka, spesielt andre delen om denne kikkhull-selgeren og hans observasjoner og karakteristikker av personene og familiene i de forskjellige leilighetene! Husker veldig godt at vi også hadde en sånn "selger" på døra og fikk satt inn kikkhull, og hvor spennende det var i begynnelsen å se i kikkhullet hver gang det ringte på døra! Selv hadde jeg en mor som var yrkesaktiv og hadde et avslappet forhold til husarbeid, bortsett fra at hun så det som veldig viktig at vi barna fikk god mat hver dag og rene, pene klær, så akkurat det med vaskehysteriet var ikke typisk for min mor! Vi fire søsken fikk lov til å ha venner med oss hjem til alle tider, og alle fikk mat, ja det var "åpent hus" - heldigvis! Enig med deg Rose-Marie at man nok må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka og du har som vanlig skrevet en flott bok-anmeldelse! Terningkast fem fra meg også for denne herlige boka!

Jo, jeg koste meg med denne. Svært gjenkjennende for meg som vokste opp på 60-tallet. Noe ujevn, og det tok litt tid før den tok seg skikkelig opp. Er helt enig i at hun har mestret, på en god måte, å skildre den typiske husmoren på 60 tallet. Og jeg synes at personalgalleriet fremstår svært ekte. En god blanding av husmortyper både hva deres husmorære, mamma/konekvaliteter og eksteriør angår. Jeg humret en god del da jeg leste denne, men det lurer allikevel et alvor gjennom boken, til tider nesten tragisk. Hun skriver befriende godt. Språket er uten tvil med på å løfte boken. Jeg synes "kikkehullmontøren" og hans tolkning av de ulike "husmortypene" var en "høydare" i boken. Svært fornøyelig. Også ektefellenes egne betraktninger. Men det viktigste jeg sitter igjen med er nok påminnelsen om den "drivkraft, energi og ekte glede disse kvinnene utviste i sin iver for et skinnende og støvfritt hjem. Jo renere og blankere jo lykkeligere. Og det mest fantastiske er at ingen følte at det var noe offer å vaske og gnikke ommat, ommat og ommat igjen. Dag ut og dag inn. De gikk aldri lei. Kanskje min datter var inne på noe da hun som tenåring hengte denne plakaten på døren til rommet sitt: " Bedre med litt skitt i krokene enn et rent helvete". Dette til tross for at jeg aldri har vært i nærheten av min egen mor eller disse kvinnene hva rengjøringshysteri angår. Alt i alt har dette vært en fin leseopplevelse.

Nå tror jeg at det ikke bare var av egen vilje dette med vaskingen. Konkurranse kvinne mot kvinne, kommer man ikke utenom. De ville ikke ha det på seg at de lå på divanen dagen lang. Ikke "kunne" de gå ut i arbeidslivet heller, dermed ble hjemmet deres arbeidssted - ulønnnet og overarbeidet. Husker når min mor gjorde rent i huset, da var det som om "den hvite tornadoen" hadde vært på ferde. Om vinteren måtte det som ikke kunne vaskes ut i sneen - vel å merke dersom der var noe sne det året. Kjenner forsåvidt furunålssåpa i neseboret for å ikke snakke om salmiakk, klor ....

Du har sikkert mye rett i det, Kirsten. Konkurranseaspektet hadde nok mye å si for disse husmødrene. Men i Ragdes bok og i bekrivelsen av "hennes" kvinner fikk jeg inntrykk av at mye av vaskingen faktisk var lystbetont. De hadde en ekte glede av dagens innsats med påfølgende "skinnende resultater". Å sette seg ned etter en iherdig vaske/pussejobb og nyte synet av de blanke flatene, var en ren nytelse.

Vel, ingen ville bli tatt i "Paulus" (på fersk gjerning). Husker mor var nærmest hysterisk dersom vi strødde rundt oss med ting i stuen.

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver...

Har arvet noe av dette. Man kan ikke vokse opp uten å få mén at dette. Men det er på langt nær så utbredt.

Jeg startet på denne boka med store forventninger, men det gikk trått i begynnelsen. Beskrivelsene av de første tre familiene virket som uferdige skisser - litt tegneserieaktige. Men så løsnet det etter hvert og personene ble mer levende fra Fru Berg og utover. Jeg tror på denne dama som finner trøst i potteplantene sine og på naboen over gangen som blir helt oppslukt av sine flaskeskip. Det virker som Ragde trengte å "skrive seg varm", og da er hun god! Som flere har vært inne på, er det mye nostalgi for oss som har vokst opp i denne tidsperioden. Husker godt blad-dagen, TV-kanna, TV-bilder som rullet, strømmåleren med rød pil som markerte når du fikk "overforbruk", moten med nedbrettede gummistøvler osv. Tross dette satt jeg flere ganger og irriterte meg over alle produktnavnene som ble presset inn i teksten på en måte som bar preg av oppramsing (Pep, Ata, Linella, 4711, Ping og Pang, Yaxa, Lux osv. i det uendelige). Her var det produktnavn nok til en trilogi etter mitt skjønn! Men jeg tilgir henne glatt, for det var nok av partier jeg frydet meg over til at jeg er enig med deg i at hun fortjener en femmer for denne.

En særdeles fin, omfattende og velskrevet bokanmeldelse, som jeg er veldig enig i.
Vi som har levd ei stund, kan få mange nostalgiske mimrestunder ved å lese denne boka.
Jeg tror nok at den yngre generasjonen ikke vil forstå og leve seg inn i denne boka på samme måte som vi som faktisk har opplevd 60-tallet. Men på den andre siden burde de kanskje derfor lese den, for bedre å kunne forstå sine foreldre og besteforeldre?

Jeg har vært litt avventende til denne boka, har jo ikke fått den beste kritikken. Men jeg setter den opp på ønskelista mi jeg; takk! :-)

Takk Rose-Marie. Dette har jeg ventet på. En fantastisk bokanmeldelse som øker min lyst til å lese boken. Anmeldelsene her inne har vært svært varierende, men for meg som er vokst opp med en mor med 'støv på hjernen" vil den garantert vekke minner. Husker godt barne/ungdomstiden på 60 tallet. Både min og mine venninners mor konkurrerte om å ha et mest mulig rent og skinnende hjem. Støvsuger, vaskebøtte, pusseskinn, eddik, klorin og salmiakk er klare minner fra den tiden. Husker det alltid sto en vaskebøtte i veien. Dette blir som nostalgi å betrakte. Men da jeg selv var nygift på syttitallet presterte jeg å følge opp mye av dette styret videre. Takk og pris har dette "rengjøringshysteriet" avtatt med årene. Gleder meg til boken.

På bakgrunn av det du skriver, er jeg veldig sikker på at du kommer til å like boka. Her er det nemlig ikke rent lite nostalgi ute og går. Gleder meg til å høre hva du synes!

Lang og fin omtale igjen...jeg har den i lyd lagret, men den er ikke "fordøyd" enda.

Jeg syns boka var festlig og bra. Spennende å lese om et annet tiår. Mange bra beskrivelser av folk og fe. =)

Det er litt ujevnt ellers med hennes forfatterskap.....hennes desidert beste er for meg Arsenikktårnet. Leste nettopp i Adresseavisen i dag hvor enormt populær hun har blitt i Frankrike...