Bokelskere.no

Jeg liker å lese krim der forfatteren

• levendegjør persongalleriet for meg gjennom tydelige karakterskildringer gjerne ved bruk av uvante og nyskapende språklige grep
  
• bruker spennende metaforer og bilder som ikke har vært brukt tidligere
  
• velger et miljø for sin fortelling som fascinerer meg, enten fordi det er kjent, eller fordi det på en eller annen måte vekker en historisk eller geografisk interesse
  
• følger kjente kriminalfortellings-mønstre, men uten forutsigbarhet
• skaper sympati for "helten" ved å appellere til min rettferdighetssans
  
• skaper spenning gjennom gradvis å avsløre plottet, gjerne ved en kombinasjon av villedning og veiledning
  
• legger igjen spor i teksten som gjør det mulig for meg å gjette meg til hva som egentlig har skjedd
  
• gir fortellingen liv gjennom et fargerikt språk mest mulig fritt for klisjeer og velbrukte sammenlikninger
  

Forfattere som får til dette, synes jeg er Michael Connelly, Robert Wilson, Ian Rankin, Henning Mankell, Arnaldur Indridason og Gert Nygårdshaug. Men det finnes selvsagt mange flere.

Her er det punkter som nok de fleste vil kunne slutte seg til. Jeg synes også sannsynlighet eller troverdighet er viktige krav. Det må ikke bli for mye ”teoretiske konstruksjoner”, noe som lett kan skje dersom det satses for mye på villedende spor underveis. Spenning er naturligvis veldig viktig. Mange av de beste krimbøkene er bygd opp slik at perspektivet skifter ofte fra kapittel til kapittel. Vi følger etterforskerne i deres arbeid, så blir vi kanskje ”satt over” til ugjerningsmannen, vi får et lite innblikk i hva som rører seg i vedkommendes hode. Deretter kan synsvinkelen ligge hos offeret eller det kommende offeret, vi følger kanskje dennes vei mot det uunngåelige. Hvis hvert kapittel ender i en spenningstopp, kan det bli svært spennende selv om ikke plottet er bygd opp med så mange ”villedende spor”. Jeg kjenner til de fleste forfatterne du nevner ( med unntak av Michael Connelly, som jeg nå vil notere meg)

Du utelater Agathe Christie. Bevisst eller ubevisst?

Agathe Christie er svært dyktig i sitt håndtverk. Hun skriver i en krimtradisjon der krimhelten ressonerer seg fram og bruker sin intelligens og sitt intellekt for å komme fram til den skyldige. Det er et stramt og stilistisk mønster i hennes bøker. Ofte er de bygget opp rundt at en eller flere ugjerninger er begått i en form for lukket rom (et låst hus, et tog i konstant bevegelse etc.)

For meg blir settingen i seg selv forutsigbar. Plottet inviterer til at leseren gjetter seg frem til hvem skurken er. Og til slutt er den skyldige den man minst kunne tenke seg. Som hjernetrim fungerer romanene utmerket. Men for meg blir ofte rammen om fortellingen mer et kunstig tablå enn realisme. Og karakterene mer stereotyper enn virkelige mennesker.

Dessuten liker jeg krim der helten jobber seg systematisk fram mot en løsning der han eller hun må krysse grenser for egen komfort. Og der oppklaringen av forbrytelsen heller foregår i en (evt. virtuell) kloakk enn blant den britiske overklassen.

Men for all del: Innenfor sine rammer og sin tradisjon er Christie en mester. Det er bare ikke helt min greie.