Bokelskere.no

Jeg vet liksom ikke helt. Den er jo veldig bra, men jeg er nok ikke superfan. Pippi starter liksom som en sjenert og mobbet jente, som man syns synd på, men så sprekker hun og sier hva hun føler. Det virker liksom ikke naturlig å reagere slik når man har vært ensom og mobbet i flere år! Det ender liksom med at hun går fra ensom til emo!
Når jeg da var ferdig med boka kunne jeg ikke bli enig med meg selv om jeg likte den eller ikke.
Alikevel var det en god bok, så jeg er virkelig ikke imot å lese den en gang til:)
:O)

Hm...det er kanskje en og annen enkel (trøstende?) løsning her, men jeg ser faktisk ingen som helst motsigelse i det å gå fra ensom til emo! Det het riktignok goth en gang, men jeg er ikke for gammal til å skjønne litt om hva akkurat det handler om: tilhørighet i en sårbar periode i livet med andre som også føler at de ikke passer helt inn noe sted...eller?

Jo, jeg kan være enig i det, men det blir liksom en litt brå slutt, man forventer det liksom ikke?! Den Pippi man blir kjent med i starten er liksom ikke den samme, tenker nå jeg. Det jeg skrev var virkelig ikke ment som at det ikke stemte, bare det at det kom litt overraskende på! Sorry vis det ble oppfattet på en annen måte:D
:O)

Jo, jeg kan godt være enig i at slutten kanskje er litt brå`al, men alt i alt en god bok! Nå skjønner jeg bedre hva du mente (og tok meg tid til å lese ditt forrige innlegg litt nøyere før jeg svarte igjen! ;)

Hehe, det var jo bra:) Bra at du skjønte hva jeg mente:)
:O)

Litt som jeg følte meg tidvis veldig trøstet av å se på filmen Breakfast Club, og fant noen gjenkjennende elementer i karakteren Alison; skolens "basket case" - som gjorde seg mer sær enn nødvendig for å skape seg enn egen identitet. Litt mentaliteten i at "om man først blir sett på som litt rar, så får man bli enda rarere for å gi de andre noe å snakke om."