Bokelskere.no

Jeg opplevde ikke boka som naiv eller at den har et naivt budskap. Nygårdshaug bruker magiske elementer i boka fordi dette hører hjemme i denne regionen. I Sør-Amerika og særlig blant indianerne der, er magi en del av virkeligheten. Omreisende magikere oppleves nok annerledes for dem som bor der enn for oss kalde nordboere. Det er også et område som er lite utforsket av vår sivilisasjon. Hvem vet hvilke planter som vokser der og hvilke egenskaper de har?

Nygårdshaug har selv bodd i regnskogen blant urbefolkningen og er kanskje den nordmannen som har størst forutsetning for å beskrive livet i dette området på en troverdig måte. At det ikke oppleves som troverdig for oss, betyr kanskje at det er vår evne til å sette oss inn i andre kulturers opplevelse av troverdighet det er noe galt med.

For meg forener boka idealisme med problemstillingen rundt terrorisme som middel til å nå et mål. Jeg synes boka er velskrevet, spennende og viktig i de siste tiårenes miljøkamp.

For meg tror jeg ikke det er den magien du snakker om som blir det negative, den gir mange fine ting til boka. Men alt det personene klarer å gjennomføre, og så "perfekte" mennesker de er gjør at boka mister troverdighet. Overmenneskene som klarer alt. Slik er det litt for min del i hvert fall.

Skjønner. Men er ikke dette typisk for mye litteratur? Romanheltene blir utsatt for umenneskelige påkjenninger, men klarer seg likevel. Det er mange bøker som kommer i den kategorien. Den elskede boka Shantaram er en av dem. Det samme gjelder det meste av krimlitteraturen. :)

Det er absolutt et krimfenomen ja (selv om det også har blitt popolært med "svake" og ustelte krim-hovedpersoner) det er også litt typisk romantiske bøker. Det er vel bare en sånn ting som spiller inn på personlige kriterier for om man liker boka eller ikke. Jeg syns det ble litt mye her.

Men så må jeg jo si at boka har mye bra ved seg også, og jeg angrer absolutt ikke på at jeg leste den.

Men under denne kritikken, vil du fremdeles anbefale meg å lese oppfølgerne?

Himmelblomsttreet og Afrodites basseng er svært forskjellige fra Mengele Zoo. Tematikken fortsetter, men i en annen form. Himmelblomsttreet har mye stoff fra Regnskog-bushen, sikkert mye forfatteren selv har opplevd. I tillegg opererer den på et litt mer filosofisk plan. Vanskelig å si så mye uten å avsløre handlingen. Afrodites basseng var for meg en nydelig leseropplevelse, romantisk og enkel, nesten litt Coelhosk, men med et språk som jeg synes overgår ham. I denne boka er det lite motstand, men mye kjærlighet til jorda på bekostning av oss som bor på den. Hvis du liker Nygårdshaugs måte å skrive på og hvis du er interessert i tanker om framtiden og fabuleringer om miljøet, så er begge bøkene absolutt noe du bør bruke tid på. Afrodites basseng er lettlest. Tror jeg brukte en uke på den. Himmelblomsttreet er noe tyngre, synes jeg. Nå skal jeg forresten straks i gang med Klokkemakeren (bare 50 sider igjen av Shantaram). :)

Godt skrevet om de to bøkene, uten at du røpet særlig av handlngen. Akkurat det, å ikke beskrive handlingen, synes jeg er en utfordring og det hindrer meg ofte i å skrive om en bok som jeg har lyst til å formidle noe om.

Som deg så er jeg svært glad i alle de tre nevnte bøkene, selv om jeg vet at din favoritt er Dverghesten. Min er nok Afrodites basseng.

Vi skal ikke glemme Prost Gotvins geometri heller. Den henger jo også tematisk sammen både Afrodites basseng og Dverghesten. Gotvin Soleng er kanskje Nygårdshaugs mest spennende romanfigur, etter min mening vesentlig mer interessant enn Mino og Jonar Snefang.

Tusen takk, da skal jeg nok vurdere det sterkt.

Kanskje hadde jeg likt boka bedre dersom jeg var født i sør-amerika eller hadde bedre kjennskap til magikulturen der. Slik er det ikke. For meg ble rollefigurene for idealistiske, og historien for naiv og virkelighetsfjern. Boka kunne vært bra dersom den hadde holdt seg innefor mer troverdige rammer. Det tok litt av mot slutten. Litt barnslig forhold til virkeligheten, forresten, av en voksen mann. Det virker nesten som om fortellingens utvikling er styrt av et tenåringsmedlem av natur og ungdom....

Jaja. Vi opplever ting ulikt. Nygårdshaug er jo en svært erfaren og ganske så aldrende mann. Det kan hende han vil ta det som et kompliment at det virker som om boka er skrevet av en ungdom. :))