Årets første leseropplevelse viste seg å bli denne boka. Det var mitt aller første møte med denne forfatteren, men ikke det siste. Nå er jeg kanskje noe treg, siden "alle" har lest Paasilinna, men sett i sammenheng med at det tok omtrent 30 år fra debuten til forfatteren ble oversatt til norsk, er jeg rene lynet. Denne boka kom ut i Finland i 1988, så det tok bare 20 år til den kom på det norske markedet.
Absurd, morsom, burlesk. Oberstinnen og enkefruen som plutselig blir morder er et fornøyelig bekjentskap. Og at det er en liten bok som kan leses i et jafs, er bare deilig om man som meg trenger å sitte en dag under et teppe uten " fornuftige" sysler som forstyrrer.
Jeg liker forresten at det er en gammel dame som er hovedpersonen, en gammel dame med bein i nesa, og, som når hun endelig får nok, tør å ta tak i sin egen umulige situasjon. Jeg liker at hun orner opp med disse unge mennene som føler seg misforstått av samfunnet, og som benytter en hver anleding til å ta seg til rette, og til å klage over det urettferdige i samfunnet. Jeg begynner å tenke at det er for få gamle damer i litteraturen, vi trenger å se dem, og for oss som har planer om å bli riktige gamle damer selv en gang, er det fint når de får hovedroller, og ikke bare er demente plagsomme tanter i en og annen bisetning.
Viser 9 svar.
Får håpe vi slipper å gå så drastisk til verks.... Har stor sans for Paasilinna, og denne likte jeg aller best. "Kollektivt selvmord" som en god nr. 2.
Den elskelige giftblandersken var også mitt første møte med Arto Paasilinna, men det blir nok sikkert flere etter hvert - denne boka ga absolutt mersmak.
Jeg klarte ikke å legge vekk boka når jeg først var kommet igang, så det ble en temmelig sen, men morsom kveld. Boka er rett og slett fornøyelig!
Denne boka var også mitt første møte med Arto Paasilinna. Nå har jeg lest flere, og har noen godbiter til på vent.
Herlig burlesk humor!
Jeg har akkurat lest denne ferdig og likte den bedr enn kollektivt selvmord. Selvinnsikten og virkelighetsoppfatningen til "forbryterne" er en opplevelse og den elskelige giftblandersken er virkelig en koselig dame jeg har sansen for.
Paasillinnas personskildringer er herlig, humoristiske og muligens en smule overdrevet ( setter ikke akkurat den finske befolkningen i et godt lys). Rølpingen, det store alkoholinntaket badstubading og alle absurde situasjoner bekrefter nok en del fordommer folk måtte ha om finner, men gjør dette til fonøyelig lesing.
Jeg synes det morsomste i boka var da Kake Nyssönen hevdet å nedstamme fra den greske guden "Dionyssös". Hihi! Og helt enig i gammel dame-poenget ditt.
Apropos gamlinger: Kjersti Annesdatter Skomsvolds "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". Og Sjekk ut Paasilinnas "Kollektivt selvmord" - tidenes mest livsbejaende selvmordsbok. Hau!
Kollektivt selvmord har jeg lest for et par år siden, den var fantastisk (bedre enn giftblandersken)!
Sist sett
