Bokelskere.no

Dersom jeg virkelig liker handlingen i en bok, så kan jeg lett glemme hvordan språket er.
Eller hvis jeg forelsker meg i språkbruken til forfatteren, så kan jeg glemme å følge med på handlingen, og bare konsentrere meg om språket (Haruki Murakami, til tider).

Andre bøker er så gode både innholdsmessig og språkmessig at det ikke er noe å sette fingeren på.

Og så har vi f.eks Shantaram som jeg ikke klarte å bli fenget av fordi jeg hang meg opp i språkbruk som jeg syntes var elendig. The road klarte jeg heller ikke å lese ferdig fordi jeg ikke kunne fordra stemningen o.l i boka, selv om språket var bra.

Tilværelsens uutholdelige letthet slukte jeg, og elsket jeg, enda det var en vond og sår bok, men måten den er skrevet på treffer meg midt i hjertet – i hvert fall et eller annet sted hvor det ikke er plagsomt :).

Hvis man skal omtale en bok som ”den verste jeg har lest”, så er det vel ikke mulig å være objektiv? En kunstner kan selge malerier for millioner, og være en himla flink maler. Men det kan likevel hende at jeg synes bildene er fæle, nettopp fordi det ikke gir meg enten det jeg søkte, eller det gir meg for mye, eller ikke noe i det hele tatt etc.
Det samme gjelder vel forfattere?

Objektivitet er oppskrytt:) Syns ikke det alltid er en nødvendighet, her er det jo bare snakk om meninger.

Hører mange som sier at Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet er bra skrevet, litt uenig der, jeg syns ikke språkbruken er videre god. Jeg elsker Amalie Skrams bøker selv om hun heller ikke akkurat skildrer lykkelig kjærlighet, men hun syns jeg skriver på en måte som gjør meg istand til å sette meg inn i det hele og fenger meg. Det får jeg ikke gjennom Kundera. Smak og behag:)

Elsker derimot Shantaram som jeg syns er skrevet på en vidunderlig poetisk måte.