Bokelskere.no

Jeg er litt usikker på hva du mener. I både din og Anna Bellas kommentar har jeg inntrykk av at bøkene dømmes nord og ned på grunn av innholdet, selv om de kan være godt skrevet.

Dette løfter et spørsmål om hvordan vi oppfatter en bok. Min mor liker ikke bøker der det er mye vold og banning. Min kone liker ikke bøker uten happy ending. Mange får avsmak av bøker der moralkodeksen ikke er i overenstemmelse med deres egen. Ja, selv bøker som er skrevet med ironisk distanse, kan bli fordømt av lesere fordi de ikke forstår ironien, men tror at forfatteren forfekter et standpunkt de er imot.

Selv om dette er en ganske vanlig måte å like eller ikke like bøker på, tror jeg vi som bokelskere trenger å løfte oss litt opp fra om forfatteren skriver om ting vi liker å lese om. Vi bør kunne vurdere en bok utfra om den er godt skrevet, om innholdet er godt framstilt (uansett om vi liker tema eller ikke) og om forfatteren viser evne til nyskapning og fortellerkunst.

Jeg kan berømme en forfatter for hans fortellerevner og språklige kraft, selv om jeg ikke finner temaet han berører interessant eller rett og slett er uenig med bokas budskap. Der jeg har problemer, er dersom en bok rett og slett er dårlig skrevet, at den ikke har noen drifkraft, at språket er fullt av klisjeer. Den eneste boka jeg kan komme på som jeg ikke likte på grunn av et klossete språk med masse velbrukte adjektiv og adverb og der fortellingen virket oppkonstruert og uinteressant, er Tom Egelands Sirkelens ende. Mange vil sikkert være uenig med meg i det. :)

Er så enig med Jan og andre her inne som har vanskelig med å peke på hva som er en "dårlig" bok eller ikke. Vi har tidligere diskutert hva som er god litteratur, hva vi liker, hva som appellerer til oss som lesere.

For min del så har det sammenheng med min egen dagsstemning, ståsted i livet, om jeg er trøtt eller sliten i "topplokket" eller om hjerne og hjerte hungrer etter kunnskap, - eller underholdning.

Den verste boken jeg har lest? Det tror jeg vil bli urettferdig overfor boka...

Jeg er så enig med deg. Jeg kan også elske en bok på grunn av f.eks. språket, selve bokideen eller om jeg har lært noe etter å ha lest boka. Mange grunner til å like en bok selv om historien i seg selv ikke er så interessant.

Noen bøker er skrevet for å gi oss gåsehud. Det er verre med de som vi grøsser av uten at det var hensikten. Forstår absolutt at du kan reagere slik på direkte forkynnelse. En bok som fikk meg til å grøsse av religiøs gru, var Garborgs Fred. Men forr en bok!

Fred er en fantastisk bok, samtidig som den er ubehagelig, ja. Tenk at mennesket kan gå så langt i sin (misforståtte) religiøsitet. I den andre enden av ubehagelige leseopplevelser har jeg American psycho. Det er jo ikke grenser for hvor sadistisk og fæl hovedpersonen kan være. Helt ufyselig å lese den, men den må jo ha vært bra nok til at jeg kom i mål .

American psycho er et godt eksempel. Hvis en bok får oss til å grøsse eller å bli fysisk kvalme, så må vel forfatteren krediteres? Han har jo utført noe mesterlig hvis han greier med språket å fremkalle slike følelser hos oss, uansett hvor ubehagelige de er.

Du skriver:

"[..] har jeg inntrykk av at bøkene dømmes nord og ned på grunn av innholdet, selv om de kan være godt skrevet."

Og det er det nok mange som gjør og som vel også har med smak og behag å gjøre. Innhold (inkl. handling) er sikkert ganske viktig for de fleste lesere.

Er ikke helt sikker på hva som menes med at en bok er godt skrevet. For meg er det heller slik at jeg merker når en bok er dårlig skrevet, f.eks. inneholder mange klisjeer. Det er som med husarbeid: Det synes bare når det IKKE er gjort.

At en bok er godt skrevet, har det med begrepet litteraritet å gjøre?
Erik Bjerck Hagen "definerer" litteraritet som: 'det som gjør litteraturen til litteratur'.
Kan du eller andre forklare hva som menes med denne - for meg uforståelige - definisjonen.

Og så er det noen som ikke leser enkelte forfatteres (f.eks. Bjørneboe og Hamsun) bøker fordi de misliker forfatterens livsførsel og (politiske) oppfatninger (jfr. andre diskusjoner her på Bokelskere). For meg virker det temmelig merkelig. Jeg blir ofte interessert i å lese forfattere som ikke er A4 (nynorsk: "mainstream").

Jeg er helt enig med deg i at forfattere som har levd et liv utenom det "anstendige og normale" er interessante å lese. Særlig når disse har litterære kvaliteter som Hamsun og Bjørneboe.

Og da er vi altså inne på hva som er god litteratur. Her har jeg tidligere laget en tråd, der mange har skrevet mye vettugt. Med fare for å gjenta meg selv, så finnes det altså objektive kriterier for skrivekunsten. Det er noen av disse kriteriene forlagene bruker når de antar eller forkaster et manus, Men det er åpenbart at vi befinner oss i et grenseland av samme type som "hva er kunst" og "hva er kultur". Mange meninger. Få klare svar.

Dersom jeg virkelig liker handlingen i en bok, så kan jeg lett glemme hvordan språket er.
Eller hvis jeg forelsker meg i språkbruken til forfatteren, så kan jeg glemme å følge med på handlingen, og bare konsentrere meg om språket (Haruki Murakami, til tider).

Andre bøker er så gode både innholdsmessig og språkmessig at det ikke er noe å sette fingeren på.

Og så har vi f.eks Shantaram som jeg ikke klarte å bli fenget av fordi jeg hang meg opp i språkbruk som jeg syntes var elendig. The road klarte jeg heller ikke å lese ferdig fordi jeg ikke kunne fordra stemningen o.l i boka, selv om språket var bra.

Tilværelsens uutholdelige letthet slukte jeg, og elsket jeg, enda det var en vond og sår bok, men måten den er skrevet på treffer meg midt i hjertet – i hvert fall et eller annet sted hvor det ikke er plagsomt :).

Hvis man skal omtale en bok som ”den verste jeg har lest”, så er det vel ikke mulig å være objektiv? En kunstner kan selge malerier for millioner, og være en himla flink maler. Men det kan likevel hende at jeg synes bildene er fæle, nettopp fordi det ikke gir meg enten det jeg søkte, eller det gir meg for mye, eller ikke noe i det hele tatt etc.
Det samme gjelder vel forfattere?

Objektivitet er oppskrytt:) Syns ikke det alltid er en nødvendighet, her er det jo bare snakk om meninger.

Hører mange som sier at Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet er bra skrevet, litt uenig der, jeg syns ikke språkbruken er videre god. Jeg elsker Amalie Skrams bøker selv om hun heller ikke akkurat skildrer lykkelig kjærlighet, men hun syns jeg skriver på en måte som gjør meg istand til å sette meg inn i det hele og fenger meg. Det får jeg ikke gjennom Kundera. Smak og behag:)

Elsker derimot Shantaram som jeg syns er skrevet på en vidunderlig poetisk måte.