Mens jeg leste disse to bøkene tenkte jeg at det må ha vært "hard kost" for både kirke og stat med en slik realistisk fortelling som denne her.
Historien i boka er i seg selv enkel, men det er det korrupte systemet og den store forskjell mellom fattig og rik som er essensen. Det er her mesterverket sniker seg inn i fortellingen om hvor enkelt og tilfeldig det kunne være å bli fengslet og forvist til Sibir.
Det er embetsmennenes likegyldighet og arroganse ovenfor de tiltalte i straffesaker, de fengslede, forviste og uskyldig dømte at Tolstoy peker på årsakene, som var en del av (u)kulturen ovenfor en mengde mennesker av lav byrd. Det overfladiske og egoistisk levesettet til adelen hører også med i romanen, og kirken og dens menn er usynlige.
I fortellingen møter vi en slik adelsmann, en levemann som til de grader lever herrens glade dager.
Helt til han en dag gjenkjenner en person i en rettsak, det blir en vekker, og han får dårlig samvittigheten for tidligere bedrifter.
Det er her forfatteren griper til pennen og forteller hvordan situasjonen kunne være for menn, kvinner, barn, unge og gamle i russiske anstalter.
Mesterlig fortalt, rett og slett.
Sist sett
