Bokelskere.no

En forfatter gjør jobben sin og er ikke nødvendigvis slik romanene kan gi inntrykk av at han er. Det blir som å tenke at en lege må være en fantastisk person fordi han gjør jobben sin godt. Slik man utfører jobben sin har ikke alltid sammenheng med hvordan en utfører privatlivet sitt.

Jeg kunne gjerne møtt en forfatter for å diskutere skriving og bli bedre kjent med yrket og teknikk. Hvilken forfatter det i tilfelle skulle være er jeg ikke kresen på, men det må være en forfatter jeg har inntrykk av at er opptatt av de samme tingene som jeg er. Og en som kan snakke for seg.

Jeg mener i alle fall at man på en måte ser forfatteren selv i det forfatteren skriver. Synes det blir veldig kaldt å si at forfatteren bare gjør jobben sin. Selvfølgelig er ikke romanene et speilbilde av forfatteren selv, men å si at det ikke finnes mye av en forfatter i det han skriver, synes jeg ikke blir riktig. Det er jo en grunn til at man skriver det man skriver. Hvor kommer det som blir skrevet fra? Skal man ikke til syvende og sist stå for det på et eller annet vis?

Jeg har selv en favorittforfatter jeg har blitt veldig glad i som privatperson også. Jeg sier ikke at han er det han skriver, men han er i alle fall et menneske med samme kraft som sine bøker. Og nettopp fordi han tar pusten fra meg med det han skriver og den han er, kan jeg være sikker på at han er en jeg har lyst å kjenne. Selvfølgelig gjelder ikke dette alle, men det er i alle fall litt av mine tanker og erfaringer.

Uansett er denne diskusjonen ment litt drømmende. Sannsynligheten for at man blir kjent med favorittforfatterne sine (i alle fall de døde) er vel heller liten.

Det jeg tenker er at selv om forfatteren skriver, trenger ikke det bety at han (eller hun) lever og snakker som han skriver. Kan også være at forfatteren ikke er særlig muntlig av seg, men er flinkest til å skrive. Forfattere skriver ikke nødvendigvis fra eget liv og egne, personlige historier, men det tror jeg at folk ofte forestiller seg.