Bokelskere.no

Jeg liker Toril Brekkes bøker veldig godt (har vel lest fem-seks; den første Brekke-boken jeg leste var vel "Granitt", den var jeg glødende begeistret for, anbefaler å ta en titt på den om du ikke har lest den alt). Men Bojer er større for meg - mulig at det har mye å gjøre med at jeg falt pladask for nettopp fortellerstilen hans. Han er så lun og underfundig - mannen MÅ ha hatt en velutviklet humoristisk sans! Jeg leter ham opp på loppemarkeder og i bruktbutikker, og nå har jeg begynt å bytte ut moderniserte utgaver med eldre bøker der jeg kan lese historiene i akkurat den språkdrakten han ga dem. (M-hm, jeg er nok litt rar, ja.) Uansett om man foretrekker Brekke eller Bojer, så er det interessant å lese begges utvandrer-bøker, og fundere litt over forskjellene. Jeg har utvandrerbøkene til Ole Rølvåg på "fjernlager"; når jeg får hentet frem dem, blir det spennende å sammenligne dem med Brekke og Bojer.

Det er veldig flott å høre at jeg har vekket nysgjerrigheten din, Illuminert! Jeg er en nysgjerrigper selv, og liker at det er flere i denne nysgjerrigper-klubben.... :-D

Er du rar, så er jeg det også! Der er mange bøker som taper seg når de blir gitt et moderne språk, syns språket kan bli flatt, så jeg leser også gjerne orginalteksten, Samtidig må jeg nok si det kan være en prøvelse når det blir -for meg- vanskelige dialekter og gammel språkdrakt. Tenker da bl.a. på "Fjerde nattevakt" av Falkberget.

Med flotte bøker er det helt greit å slite litt, for desto mer tilfreds blir jeg når teksten da begynner å "synge." Da vil jeg helst være alene, over tid, så jeg virkelig kan nyte flyten og historien.

Virkelig godt sagt - at teksten begynner å "synge" når man har jobbet seg inn i den. Og da er det en fryd å lese videre, absolutt!

Det er noe med at forfattere (i alle fall de gode) gjerne har jobbet intenst for å finne akkurat de riktige ordene og formuleringene, og da er det liksom dårlig gjort å erklære at dette holder ikke mål i dag, her må vi nok modernisere, gamle ørn!

Jeg synes for all del at det er mange av dagens forfattere som evner å skrive så bra at teksten "synger" - og nå sitter jeg og lurer på om det funker allegorisk å foreslå at vi like gjerne kunne oversette Edvard Hoems "Engelen din, Robinson" til bokmål, eller Ingvill Rishøis "La stå!" til nynorsk, som å oppdatere Johan Bojers "Den siste viking" til 2011-språkdrakt?....

Sånn nysgjerrig er jeg også! Mange bra leseopplevelser som har kommet min vei på den måten...

Hyggelig at det finnes noen som skjønner min jakt på eldre utgaver av bøker jeg har fra før - jeg synes som oftest at når folk uttaler seg om gamle kontra nye utgaver, forteller de at de unngår de gamle. (Sånn går de glipp av mye sjarm, gitt! ;-) ) Ad Rølvåg har jeg vaklet litt mellom om jeg burde lese ham på norsk eller engelsk, men nå har jeg funnet ut at han skrev på norsk, så da skal de leses på norsk også. Fant en sjarmerende firebindsutgave i en misjonsbutikk i fjor, så da sender jeg den nye jeg hadde fra før, videre på loppis... Som du sier: det tar som regel bare noen sider før man er "inne i" uvante språkformer. Og hvilken forfatter av i dag ville likt at noen "besserwissere" gikk inn og endret på bøkene deres etter at de var sluppet på markedet? (Tenker det kan være tøft nok for Solstad, Ørstavik og Knausgård å bli enig med forlagsredaktørene, jeg, om ikke vilt fremmede mennesker etter slippdatoen skulle kaste seg over babyene deres og starte omfattende skjønnhetskirurgi helt uten opphavets tillatelse...)

For å runde av: på juleaften insisterer jeg på å synge "Her kommer dine arme små...", uansett hvor mange av den øvrige kirkelyden som følger teksten i de utdelte sangarkene og synger "Her kommer, Jesus, dine små...". Så dét så. (Har jeg sporet av igjen, nå?)