Bokelskere.no

Jeg avbrøt lesingen foe noen dager siden - etter ca 60 sider.
Jeg syntes språket ble for monotont og lite levende. Jeg ser for meg at det er en naturlig måte å uttrykke seg på i Korea, men jeg klarte ikke å leve meg inn i det. Det ble for unaturlig, jeg følte at historien skred fram i ett og samme spor. Det lille (?) som skjedde underveis ble for platt og kjedelig, og det fenget lite. Jeg tror nok at den enkeltes lesers ståsted - ryggsekk - har stor betydning for om en lar seg berøre. I det ligger det at jeg kan godt forstå at boken blir godt likt av noen.

Jeg har fullført boka, men jeg er faktisk enig med deg i at spåket var monotont, forteller og forteller, evig dur. Jeg slet også med dette "du" hele tida. Du gjorde ditt og du gjorde datt, enten det var datter, mann eller bror sitt perspektiv, og etter hvert også mor som ser på sine barn. blir litt i stuss om hvem denne du er. Det kan være min uvitehent, kanskje dette oppfattes annerledes på koreansk. Jeg skjønner at mange kan bli grepet av denne historien, men meg traff den nok ikke helt.

Det er mulig at handlingen overskred min kritiske sans til språket. Når handlingen blir fascinerende nok, glemmer jeg nok språkdrakten mere enn om det er en "midt-på-treet"-bok! Her følte jeg at jeg var tilstede med alle sanser åpne. Kanskje fordi jeg nettopp hadde vært i Kina og Vietnam i små fattige landsbyer og kjente meg litt igjen!