Flatland imponerer!

I denne frittstående fortsettelsen av Flatlands debutroman "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", møter vi Julie, Sigurd og Mats, som hver og en opptrer som jeg-personer i boka. Julies bror Tarjei og hans kamerater Trygve og Kristian skal begraves i ei lita bygd i Norge. Eksakt hvor vi befinner oss, får vi aldri vite. Disse tre kameratene vervet seg i sin tid som soldater til krigen i Afghanistan, og alle tre befant seg tilfeldigvis i samme bil da de kjørte på en landmine. De ble drept momentant.

Under hele Julies oppvekst har det vært klart at det er broren og odelsgutten Tarjei som skulle overta familiegården. Tarjei selv har vært helt måtelig interessert, mens Julie ikke har villet annet enn å drive gården. Faren har imidlertid ikke villet slippe henne til. Det er sønnen, den eneste sønnen han har, som skal overta etter ham.

Før Tarjei reiser til Afghanistan, ankommer Bærums-gutten og veterinæren Mats til bygda. Nokså raskt utvikler det seg et forhold mellom Julie og Mats, noe som etter hvert ender med at Julie blir gravid. Så kommer sjokknyheten om guttenes dødsfall, og den en gang så forutsigbare fremtiden blir med ett dramatisk endret. Mens Mats etter hvert ønsker å reise tilbake til Østlandet, langt bort fra den dystre bygda, føler Julie at hun ikke har noe valg og at hennes plikt er å bli på gården. Dette valget blir ikke enklere da brorens død får foreldrene til å gå fullstendig i stå. Faren som bare blir sittende uvirksom og glane i veggen, mens dyrene i fjøset forgår av vannstell, og moren som forsvinner inn i seg selv, ofte liggende på Tarjeis seng, hvor hun knuger seg fast i sengetøyet og gråter. Tiden går, men de kommer liksom aldri i gang med livene sine igjen ... Julie står på natt og dag for å holde hjulene i gang på gården, men hennes innsats anerkjennes overhode ikke.

Nabogutten Sigurd bærer på en stor skyld i forhold til Trygve. Noe har skjedd mellom dem som gjør at Sigurd føler at han har tatt livet av kameraten. Han forsøker å late som om han fikser livet sitt, men han drikker for mye og sjekker stadig opp damer han ikke kan bli fort nok kvitt dagen etter. Forsøk på å studere forsterker hans følelse av at han er mislykket. Gradvis synker han lenger og lenger inn i depresjonen, uten å være i stand til å be noen om hjelp. Til slutt er det en ung kvinne som han motstrebende har innledet et forhold til, som redder ham. Da har til gjengjeld selvforakten nådd et slikt lavmål hos ham at det ikke er mulig å komme lenger ned.

Vi får også høre Mats sin historie. Mens Julie fremstiller ham som en som stakk fra henne og barnet, ser Mats ganske annerledes på det hele. Han frustreres over Julies taushet og det at hun egentlig aldri ønsker å stå frem med at de to faktisk har et forhold. Og når han forlater bygda, ønsker han å ha henne og det ufødte barnet med seg til Østlandet. Selv kommer han fra en livlig familie hvor de kan snakke om alt - noe som står i dyp kontrast til det familielivet Julie er vant til. Spørsmålet er hvor langt han er villig til å gå for å beholde Julie og barnet.

Jeg hadde ikke noe forhold til Helga Flatland før tilfeldighetene gjorde at jeg fikk denne boka i hende. Jeg har følgelig ikke lest den første boka hennes "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", som hun fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris og ungdommens kritikerpris for, men dette har jeg tenkt å gjøre noe med. For Helga Flatland imponerer med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."! Ikke bare skriver hun godt, men hun utviser stor modenhet gjennom de portrettene hun tegner av personene i boka. På Tillersk vis lar hun de ulike personene slippe til med sine historier. Alle som har levd en stund vet at det ikke finnes én virkelighet, men opptil flere - alt etter hvilke øyne som ser. Og nettopp dette virkemiddelet - at flere får anledning til å fortelle sin historie - gjør at vi som lesere får anledning til å betrakte de samme hendelsene fra flere ulike synsvinkler. Og da viser det seg at virkeligheten er langt mer komplisert enn man først skulle tro.

Vekslingen i tid kan enkelte ganger bli litt forvirrende, men mest av alt beriket det historien. Forfatteren veksler også i målform, ved at Sigurd artikulerer seg på nynorsk, mens de øvrige personene forholder seg til bokmål, uten at jeg på noen måte opplevde overgangene som kunstige. Helga Flatland skriver så intenst og levende at det av og til gjorde vondt. Jeg er imponert over at en forfatter midt i 20 årene kan skrive så innsiktsfullt om så vanskelige ting som hun har gjort! Ikke bare har hun skrevet om vanskelige mellommenneskelige forhold, men hun skriver om spenningsfeltet mellom by og bygd og mellom ulike samfunnsklasser, om den dypeste sorg og om nesten å gi opp livet. Og om det å stå fullstendig alene i en periode av livet hvor man trenger støttespillere rundt seg for å klare å komme i gang med et brukbart voksenliv ... Her blir det en sterk fem´er på terningen! Og det må da komme en bok til?

Her er linken til min omtale på bloggen min.

Eg er så absolutt enig i at forfattaren viser innsikt i menneskelege tankar og reaksjonar - trass i at ho er ein ungdom (sett med mine auge).
Første tredelen av boka vart lesen litt i rykk og napp - fekk ikkje nok ro til å samle meg om boka. Men - i dag fullførte eg, og sjølv om eg sit att med nokre (litt mange, faktisk) spørsmål, så er eg begeistra over skrivestilen og menneskeskildringane. Julie skjønar eg meg ikkje heilt på - der må det ligge noko alvorleg bak hennar reaksjonsmønster, meir enn det vi får vite, kanskje...
Kanskje eg får vite meir om eg les hennar neste bok?
Frå meg får boka terningkast 5 :-D

Det har slått meg også at denne unge forfatteren skriver så innsiktsfullt om vanskelige forhold, følelser og reaksjoner hos forskjellige mennesker, slik hun har gjort i disse to bøkene. Jeg er virkelig imponert.

Du skriver som vanlig en flott omtale.
Må bare rette litt på det du skriver om at Mats dukket opp etter at Tarjei dro til Afghanistan.
Mats kom før dette, og Julie ble gravid og fødte barnet sitt før Tarjei dro avgårde. Mats så og forsto hvordan Julie og familien hennes hadde det. Han forsto at Hallvard bare så sønnen som arvtaker på gården. Det er kanskje en liten bagatell, men Tarjei opplevde faktisk å bli onkel før han reiste.

Jeg ser det! Etter at jeg leste denne boka, leste jeg den første, og da kom det tydeligere frem at Mats faktisk dukket opp før Tarjei dro til Afghanistan. Jeg har derfor endret teksten på dette punktet. ;-)

Ja, det er en av de store fordelene vi har her på disse sidene; vi kan redigere tekstene våre så mye vi vil lenge etter at de er skrevet. Et stort pluss! :)

Jeg nevner ofte dette med plotdrevne eller karakterdrevne bøker. Vanligvis er mine preferanser nok ganske plot-preget, men denne boka handler i det alt vesentlige om karaktertegninger. Det er noe uvant, men det føles litt ”riktig” å lese slike bøker også.

Så godt som alt i denne boka bygger videre på den oppsiktsvekkende forgjengeren ”Bli hvis du kan. Reis hvis du må”, og jeg vil sterkt anbefale å lese bøkene i den rekkefølgen de er kommet ut.

Mens den første boka generelt handlet om menneskers normale og forståelige reaksjon i møtet med livets prøvelser, er det større forskjell på historiene i denne. To av tre handler om mennesker som sliter adskillig mer med livet enn objektive forhold skulle tilsi. Dette blir tung lesing og litt ”for spesielt interesserte”. Til gjengjeld er den tredje en vakker historie om et ungt par som prøver å etablere en familie oppi dette.

Jeg er enig med Rose-Marie i at det ligger an til enda en oppfølger her, og håper at den blir noe lysere enn denne.

Forfatteren Kommer fra bygda Flatdal. Hun har ikke skrevet om bygda. Men har fått inspirasjon fra bygda.

Hvis man leser den første boka så vet man hvorfor Sigurd har en så enorm skyldfølelse i forhold til Sigurd.

Jeg elsker at forfatteren skriver om ulike ting fra flere synsvinkler. Vi mennesker kan oppfatte en situasjon helt ulikt og det kan oppstå misforståelser rundt det.

Det er dyktig gjort av Flatland. Hun imponerer meg med sin innsikt og formidlingsevne. Men det er usigelig trist og vondt å lese bøkene hennes. Likevel håper jeg hun fortsetter å skrive!

Helt enig! Helga Flatland skriver veldig godt om sterke tema.