Bokelskere.no

Fra Dakar til dere (litt langt - unnskyld!)

Vi går langs den smale veien i skumringen, jeg er fremdeles svett og har sand i håret. Vinden har blåst fra Sahara i hele dag. Luften er tykk av sandkorn, det har vært vanskelig å puste noen ganger. Men det er bedre nå, vinden har løyet og gradestokken viser ikke 32 grader lenger, men det mer levelige 28.

I mot meg på veien kommer en gul og sort taxi. En Toyota Carina mark II. Det er tusenvis av disse, og det er bare malingen som holder dem sammen. Den andre veien kommer en snekker med hest og kjerre. Kjerra er overfylt av gamle planker som kanskje skal bli til en nye sofaer eller andre møbler. Bak ham sitter en mann i en splitter ny, hvit Jeep 4x4 og vil forbi. Han blinker utålmodig med lysene. Seilende opp i midten av veien kommer et kjærestepar på en gammel scooter. Ingen av dem har hjelm. I motsatt retning, kjørende forbi taxien, kommer en mann på motorsykkel uten lys. Jeg kjenner det knyte seg sammen i brystet. Accident waiting to happen, hvisker jeg til min kjære Khadim. Neida, sier han. Det går bra. Det gjør helst det. Gatene i Dakar er så fulle av hull at det er umulig å kjøre fort. Og der hvor det ikke er hull er det fartsdumper.

Hva har trafikken i Dakar å gjøre med bøker? Den er bøkenes rake motsetning. Det er trafikk overalt - alle har et kjøretøy av noe slag. Jeg har vært i Dakar i en måned. Jeg har vært på besøk til så mange mennesker at jeg har fullstending mistet tellingen. Noen av disse menneskene vil vi regne for fattige - de har kun et rom til disposisjon for sin familie. Noen er rike, og bor i store villaer og har flere tjenere. Men felles for alle er at jeg ikke har sett en eneste bokhylle. Jeg har riktignok sett noen bøker - skolebøker som barna stolt viser meg. Skolebøker i engelsk og i fransk og i matte. Men ingen skjønnlitterære bøker. Jeg har vandret rundt i sentrum av Dakar uten å finne en eneste bokhandel. Det stod i Lonely Planet at det skulle finnes et par bokhandler, men jeg har ikke funnet dem. Noen gateselgere selger utslitte skolebøker og ordbøker, men igjen: Ingen skjønnlitterære bøker. Ingen historier.

For å finne historiene til menneskene i Dakar har jeg måttet lytte. Høre virkelig godt etter. Historiene er der - i musikken og i samtalene. Og i trafikken! Jeg har lært meg mange nye ord, som etterhvert vil bli et språk - wolof. Jeg har snakket lenge med en ekte griot, en historieforteller og musiker. Yrket griot går i arv fra far til sønn. Jeg forestilte meg en griot som en gammel, stillferdig mann med enorm hukommelse. I stedet traff jeg en ung mann med tettsittende bukse og skjorte, sko i blåfarget slangeskinn, store gullkjeder og ring i øret. Han lo høyt og mye. Før han sa et eneste ord rakte han ut hånden - ikke for å hilse, men for å be om penger. Jeg ga ham 1000 CFA - circa 13 kroner - og da løsnet tungebåndet. Med ett var det ingen ung mann som satt ovenfor meg, men hele Senegals fascinerende historie. Hukommelsen hans var det ingenting i veien med. Han husker de siste tusen år. Men griots er ikke bare menn - det finnes også griottes - kvinnelige historiefortellere. Jeg gleder meg til å treffe en av dem. De har andre historier å fortelle.

Khadim og jeg fortsetter langs den smale veien, på et fortau som bare er sand. Ingen ulykke skjedde. Jeg er nok litt for skvetten. Hvorenn jeg snur meg i Dakar finner jeg historier. De fortelles i festlig lag. De fortelles når strømmen går (og det gjør den med jevne mellomrom) og stearinlysene tennes. Men disse fortellingene fyller meg likevel med en viss uro - Dakar og Senegal er et av de mest "vestlige" landene i Afrika sør for Sahara. De har internett. De har europeiske såpeserier på TV. De er under sterk påvirkning fra Europa og Amerika. Vil de klare å ta vare på sine egne historier? Vil det være grioter i Senegal om 20 år? Jeg håper inderlig det.

Godt nytt år alle bokelskere! Slå et slag for Afrika (sør for Sahara) i 2010!

Sx

PS: Prøv å få tak i "Griots and Griottes: Masters of Words and Music" av Thomas A. Hale, Bloomington, Indiana University Press 1998. Bokkilden har den.

Takktakk! Eller dieredieufe, som det heter på wolof, selv om jeg ikke her helt sikker på hvordan det staves! :o)