Jeg får bare fleske ut: min psykolog mistenker at jeg kan være aspergisk utfra ting jeg forteller. Samtidig tenker jeg at noen ting som frusterer meg hos folk er ting som mange her og der sikkert kan være enige i uansett, så hvordan kan man vite? Kanskje det er snakk om et "snev" av det.
Jeg tror for eksempel at hvem som helst hater andres internhumor. Eller hva? Ingen synes vel det er hyggelig når folk rundt dem ler av noe som er komplett uforståelig. Jeg husker en gang jeg satt på kjøkkenet med to jeg bodde med, og så sa jeg noe som for meg syntes ganske alminnelig, men de brast i en enorm gapskratt. Jeg skjønte ikke hva de lo av, men de lo av det jeg hadde sagt, og så kunne de liksom ikke forklare det heller. Sånt noe er ikke gøy. Men jeg fikk siden høre at det aldeles ikke var vondt ment, det var mer en vennlig latter, selv om det var ufrivillig at jeg hadde vært morsom for dem. Jeg veit fortsatt ikke hvorfor jeg var så morsom, da, men det er vel bedre enn at de blir sure...
Viser 5 svar.
Jeg tror det er helt normalt. Jeg irriterer meg fort. Over mye.
Jenter som prater med skingrende stemme på bussen. Folk som spiser illeluktende mat på bussen. Folk som har helt på seg halve parfymeflaska og går ut i offentligheten. Jeg blir irritert hvis jeg får sms når jeg leser bok. Folk som smatter får meg til å gå helt av skaftet.
Og internhumor som du sier...huff. Jeg blir spesielt irritert hvis jeg er sulten. Skrivefeil i bøker, få samme forklaring mer enn én gang når jeg ikke har bedt om det. Få samme spørsmål mer enn én gang. Jeg blir irritert over brostein i gatene og servitører eller butikkansatte som tygger tyggis på jobb. Og mye mye mer... Så ja, jeg tror det er normalt. Hehehe=)
Jeg blir faktisk ikke spesielt fort irritert. Jeg har mange venner som blir fortere irritert enn jeg gjør, og DET er irriterende. Jeg er veldig dypt konsentrert om det jeg driver med eller mine egne tanker, som regel, og legger ikke merke til menneskene rundt meg.
Jeg har bare mine spesifikke ting som irriterer meg, og skrivefeil generelt er en av dem. Da jeg var yngre retta jeg på alle som sa eller skrev noe feil (og var dermed ganske irriterende selv).
Skjønner utmerket hvor du vil hen, for meg er ikke det verste selve internhumoren, men jeg tar utestengelsen alle føler i en sånn situasjon veldig hardt og kan få tilbakemeldingen: Men hei, er det noe å reagere så voldsomt for?? Veien mellom tristhet og glede kan være temmelig kort, og det sies også at aspergere mangler endel nyanser i følelsesspekteret, selv om følelsene ganske riktig er til stede i motsetning til hos autister. Autister føler ikke etter det vanlige mønsteret. Det emosjonelle livet er gjerne det vanskeligste å håndtere. Ikke det at det mangler hos "normiser", men for meg stemmer det at jeg mangler følelser som misunnelse og sjalusi og kan finne på å reagere kraftig på folk som viser slike følelser.
Autismeforeningen.no har liggende en lenke på hjemmesiden hvor man kan få informasjon om hva bl.a. Aspergers har av typiske kjennetrekk, denne siden er ganske bra, så jeg foreslår du tar en titt og syns du det er mye som stemmer, kan du jo ta en gjennomgang sammen med psykologen? Psykologen kan også henvise deg til utredning hos en spesialist. Det er ikke nødvendig å oppfylle alle kriteriene for ha Aspergers, for denne diagnosen er antagelig den i autismespekteret som inneholder størst sprang mellom individene. Ikke to er like, og enkelte ting slår ut hos gutter/ menn og ikke hos jenter/ kvinner og omvendt. Det er fullt mulig å ha hatt Aspergers hele livet og lært å leve med det uten å vite om det... Slik opplever jeg det. Det står til og med i diagnosen min at jeg "har utviklet gode teknikker for å håndtere situasjoner". Aspergere har gjerne gode evner til å lære ting, og det er vel litt av årsaken til at vi blir oppdaget sent.. Vi gjør oppdagelsen selv også i mange tilfeller..
Fortell gjerne hvordan det går;-D Håper du finner ut noe som er nyttig for deg <3
Vi får se hva som skjer, min erfaring er at det foreløpig har vært litt vanskelig å forklare seg... "Men det går jo så godt med studiene?" Ja, klart det gjør, det er jo min sterke side med sånne ting, men jeg kan jo synes at andre ting i livet er vanskelig! Det er som om det skal være slik at studiene er det første som lider dersom man har noen problemer, og det er det sikkert for mange, mens jeg kanskje ender opp med å slite med noe helt annet... På den annen side er kanskje psykologer der for å motsi deg? Jeg sier ofte at jeg synes jeg selv er så forskjellig fra de fleste andre, men det han synes er spesielt med meg er gjerne sånt som jeg ikke har tenkt over selv engang.
Jaja. Jeg er blitt henvist videre fra psykologen og så får vi nå se. Men den som skal utrede meg for diverse psykiske problemer er ikke en som har denne kompetansen (for asperger), mistenker jeg. Jeg får vente og høre hva de sier om alt sammen der, har ikke møtt denne personen jeg skal snakke med ennå.
Men takk skal du ha, det ordner seg nok!
Mange aspergere er flinke studenter, er evnerike og lever som "normiser" (les: de som ikke har noen diagnose, såkalt normale folk), og akkurat dette er litt av problemet. Psykologer ser ofte ikke skogen for bare trær.
Jeg har ikke så gode erfaringer med psykologer, og de beste psykologene jeg noengang har møtt, er folk som slett ikke er utdannet innen det... Et av de klokeste menneskene som har gitt meg denslags hjelp, har vært uteligger og alkis i London i over 20 år... Han kunne å sette ting i perspektiv, han..
Jada, det ordner seg helt sikkert, les deg opp litt på forhånd hvis du skal møte en person som ikke er spesialist. Du vet hva som sies: Det ordner seg for snille piker, og slemme piker ordner for seg selv... ;-D
Sist sett
