Bokelskere.no

Når jeg leser slike "fortellinger fra virkeligheten", forfatterens egenopplevde historier om (som oftest) livets vanskelige sider, tenker jeg: "hvorfor er denne boken skrevet?".

Av og til blir svaret mitt at det mest av alt er snakk om 'egenterapi' for skriveren selv.
Og slik opplever jeg akkurat denne boken, fortellingen om å miste ektefelle og far, og om å bli aleneforsørger og enke i ung alder.
"Pappa er en stjerne" blir for mye privat, i den forstand at ikke alt er like interessant å lese for en som ikke kjenner familien eller de andre personene som blir nevnt.

Forfatteren burde vist en litt større innsikt i sorgprosesser generelt, det meste dreier seg om forfatteren og familien hennes. Vel og bra, det. Men skal en slik bok ha noe å gi for andre, må den som skriver, også være i stand til å ta et lite skritt ut av sitt eget.

"En fortelling som gir håp til alle som vet hvor avgrunnen er" står det på omslaget.
Likevel sitter jeg igjen med følelsen av "se så flinke vi var!" Jeg kan ikke tro at det er det forfatteren egentlig ønsker å formidle, men ved å bruke uttrykk som "jeg dyrket ikke smerten", "bli i sorgen", "dyrke sorgen" ... gir hun uttrykk for at dette er prosesser som hun og familien altså har mestret bedre (?) enn mange andre.

Litt merkelig synes jeg også at det er at hun konkluderer med
"For meg var det, tror jeg i alle fall, enklere å bli enke enn om jeg var blitt skilt.".
En mer hypotetisk problemstilling kan en lete lenge etter.

Boken har absolutt noen gode innfallsvinkler også. Spesielt interessant er det å lese de unge døtrenes betraktninger om det å miste sin far så altfor tidlig.