Bokelskere.no

FAKTAFEIL HELE VEIEN! I forordet skriver Brown at det er et "faktum" at Sions Priorat er et "hemmelig forbund stiftet i 1099", og "en virkelig organisasjon". Tvert om ble Sions Priorat stiftet i juni 1956. I det offentlige tinglysningsbladet fra juli 1956 fremkommer foreningens formål, nemlig å fremme medlemmenes studier. Foreningens hovedvirke var utgivelsen av det lille bladet Circuit om forhold som berørte folk i kommunale utleieboliger, som asfaltering av sidegater og problemer med vannmålingsapparatene i noen leiegårder i Annemasse.

Navnet Sion refererer ikke til Jerusalem, men til en høyde utenfor St-Julien-en-Genevoise. I kapittel 4 påstår Brown at glasspyramiden i Louvre-muséet på presidents Mitterrands uttrykkelige forlangende skulle bestå av "nøyaktig 666 glassplater", dvs "Satans tall". Muséets pressetjeneste opplyser derimot at pyramiden består av 673 glassplater (603 romber og 70 trekanter). Browns påstander om Leonardo da Vinci, fremført i kapittel 8, er enda grovere: Leonardo skal ha "gravd opp lik for å studere menneskets anatomi", og ført "mystiske dagbøker i uleselig, speilvendt skrift". Leonardo gravde da aldri opp døde, men deltok i disseksjoner ved medisinske fakulteter, slik de også foretas i dag, og siden han var kjevhendt, kan det ha vært mer naturlig for ham å skrive fra høyre mot venstre. I kapittel 26 påstår Brown at det er likhet mellom Mona Lisas og Leonardos egne ansiktstrekk ved sammenligning av maleriet Mona Lisa og hans etterlatte selvportretter, men Leonardo har ikke etterlatt noe kjent selvportrett. Videre skal "Mona Lisa" ifølge Brown leses som "Amon l'Isa", der "l'Isa" betyr Isis. Amon og Isis utligner hverandre som mannlig og kvinnelig prinsipp. Imidlertid satte ikke Leonardo navn på verkene sine, så "Mona Lisa"-navnet kom først etter hans død, på italiensk "Monna Lisa", der "monna" (en sammentrekning av "madonna") har betydningen "frue", altså "fru Lisa". I kapittel 30 beskriver Brown hvordan Sophia truer med å ødelegge da Vincis maleri "Madonna i grotten" ved å presse kneet mot baksiden av det, så "lerretet buler". Men "Madonna i grotten" er malt på tykt treverk, ikke på lerret. I kapittel 37 påstår Brown at "sang real" (= kongelig blod) ble feillest som "san gral" (= hellig kar). Det stemmer ikke, for på middelalderfransk het "blod" ikke "sang", men "sanc", uttalt med k-lyd.

I kapittel 55 påstås at "Bibelen som vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiser Konstantin den store." Konstantin drev aldri med noen redigering av Bibelen. Bibelen som vi kjenner den i dag, ble endelig fastlagt i konsilet i Kartago i år 397, da Johannes' åpenbaring ble tilføyd. "I år 325 bestemte han seg for å samle Romerriket under én religion - kristendommen." Feil igjen. Kristendommen ble stats- og ene-religion, ikke under Konstantin, men under den senere keiser Theodosius den store (år 392).

I epilogen skriver Brown om de 135 bronsemedaljene som er nedfelt i en linje gjennom Paris, og omtaler den som en "hellig sti" - uten å nevne at den ble lagd i 1994 av den nederlandske kunstneren Jean Dibbets til minne om astronomen François Arago og hans oppmålingsarbeider. Med sin lengde på 17 km er Arago-meridianen det største monumentet i Paris, men noe "hellig" er det ikke ved den. Det uærlige i Browns prosjekt er at han plasserer Louvre, Saint Sulpice-kirken og Rosslyn-kapellet ved Edinburgh på den samme meridianen, som han kaller "rose-linjen", og som skulle være opphav til navnet "Rosslyn". Louvre ligger riktignok på Paris-meridianen, men Saint Sulpice gjør det ikke, og Rosslyn-kapellet ligger på en helt annen meridian. Dessuten har begrepet "rose-linjen" aldri eksistert, heller ikke i esoterisk litteratur.

Brown konkluderer med at den hellige gral i virkeligheten var Maria Magdalena, og at kirken har prøvd å holde hennes ekteskap med Jesus skjult. Et argument har vært at voksne menn i det jødiske samfunnet alltid var gift. Men på Jesu tid var mange godt voksne, religiøse personer ugifte, og hadde sølibat som et ideal for religiøse ledere. F.eks var Johannes Døperen ugift, og Paulus gjorde et poeng ut av å være ugift.

Endelig dom: EN DRITTBOK DE LUXE!!!

Eg sleng meg på dei fleste andre kommentarane her og seier at dette er skjønnlitteratur. I skjønnlitteratur er det fullt lov å vri på historiske fakta for å gjere ei historie meir interessant og for å få det til å passe inn i plottet for øvrig. Det at Dan Brown har feil i forordet, burde jo ha tipsa deg om at han kanskje ikkje har gjort den grundigaste researcha i forkant av boka. Om eg hugsar rett, skreiv han denne og "Engler og Demoner" etter å ha lese ei anna bok, "Hellig Blod, Hellig Gral", og kanskje den igjen hadde visse faktafeil?

Eg trur det er svært få som les og har lest "Da Vinci-koden" som ei slags fagbok i kristendomens historie. Dei fleste skjønner nok at dette berre er underhaldning, nesten kiosklitteratur. Det er spenning, krydra med kontroversielle emne - som kanskje var grunnen til den store suksessen boka fekk.

Om ein klarar å sjå bort frå faktafeil og til tider dårleg språk, er boka veldig spannande, i alle fall etter mi meining. Eg kan skjønne at det irriterar deg, då, sidan du tydelegvis veit veldig mykje om dette emnet. :-)

Det er rart at du ikke nevner rådsmøtet i Nicea... men for øvrig læres det i samtlige historiefag på videregående skoler at Konstantin gjorde kristendommen til den statlige religionen.

Jeg tenker at man må ta boka som det den er. Underholdning med et snev av virkelighet i seg. Jada, boka er ful av faktafeil, men han kommer med mange spennende teorier om hvordan ting er/var og det er fascinerende. Han har skrevet for å lage spenning, og det er ikke alltid sånn at den hele sannheten er spennende nok. Boka er bra, underholdende og fascinerende lesning, så lenge man tar den for det det er.

Nå er jo denne boka ekstremt spennende, man får ta den som den er: underholdning. Men det må jeg si: Her har du virkelig sjekket fakta. Imponerende!

Du har fått med deg at dette er en underholdningsroman?

Til og med i relativt seriøse historiske romaner der forfatteren har lagt vekt på å framstille hendelsene sannsynlige og historisk korrekte, føler jeg at jeg må ta innholdet med en klype salt. Dårlig research, feiloppfatninger, kunstnerisk frihet - jeg ser ikke på romaner som kilder til fakta. I beste fall tenker jeg på dem som en fasett av virkeligheten. Og det gjelder da den mer seriøse enden av skalaen (i den grad jeg leser noe som kan kalles seriøst...)...

Når det gjelder underholdningsthrillere, som jeg leser ganske få av, har jeg ikke de store forventningene til fakta. Jeg tror f eks ikke Nesbøs Harry Hole virkelig lever i et realistisk univers,

Hvorfor skal man kreve korrekte fakta av en bok av denne typen? Kan det være på grunn av at temaet er religion?

Problemet er vel at forfatteren i dette tilfellet har kommet med påstander om at alt i boken er fakta. Om det er for å skape blest om eget produkt eller ikke kan man bare spekulere i, men man kommer ikke utenom det faktum at veldig mange av Browns lesere tar mesteparten av det han skriver for god fisk.

Som personlig kristen opplevde jeg i militæret at mange, mange skulle sette meg til vegs med å vise at jeg tok feil. Og hva var det endelige beviset? Jo, nettopp denne boken. Hvem som da kan kalles mest godtroende vet ikke jeg

Iflg Per Lønning så er "personlig kristen" misvisende og ikke eksisterende. Man er enten kristen eller ikke, men man kan si at man er hverdagskristen.

Ja. Takk for hjelp med formuleringen

Hva betyr det å være hverdagskristen?

Det jeg legger i det - være seg selv, ta med de kristne verdiene inn i hverdagen. De 10 bud kan tas bokstavelig, men også abstrakt for i budene ligger det mange nivåer av budskap. Summen av de 10 bud er medmenneskelighet. Selv en kristen person vil ha både gode og dårlige sider som alle andre. Siden jeg bodde på et katolsk internat i England da jeg studerte der i 11/2 år så jeg at de katolske satte kirken i sentrum, mens vi setter samfunnet i sentrum og kirken på sidelinjen. Det var en tankevekker. En annen er å ha kontroll over ens tanker og det er ikke lett.

Godt forklart, jeg forstår hva du mener.

Det er faktisk en utfordring for å bli et bedre menneske og medmenneske. Før jeg reiste til England så følte ikke jeg at jeg var kristen slik norske kristne var. Likte å feste å ha det gøy osv. Oppholdet fikk meg til å innse at jeg kunne være kristen uten å virke salig på noen måte. Møte med katolske nonner var utrolig interessant. De var seg selv med sine feil og mangler, men brukte kirken til bønn for andre og seg selv (be om tilgivelse). Bønn er også en fin ting å legge inn i sitt liv, mener ikke da bønner som man kan utenat og fremfører i full fart (mister da den ettertankefulle virkningen som når man ber fra hjerte). En kristen vil aldri føle seg alene for bønn er en samtale med Gud.

Jeg forstår din måte å være en kristen på. Det er bedre å være hverdagskristen enn helgekristen. Men de fleste mennesker lever etter etiske regler for rett og galt. Jeg avslutter med noe Bjørn Eidsvåg har sagt: Enhver religion leter etter Guds vilje med oss, men ingen av dem har rett til å gjøre krav på ham.

Så sant, det var kloke ord. hehe det ene ordet førte til det neste. :)

Hva legger du i begrepet personlig kristen? Betye det at du har funnet din personlige måte å være kristen på? At du praktiserer troen slik det er best for deg?

Viss du leser songen "I syndsforlatelsens rike" så oppsummerer den ganske godt mi tru. Og det var det ordet eg burde brukt, at eg er ein truande. Altså at eg trur at det bibelen fortel, gjeld meg personleg. At Jesus kom til jorda for å frelse syndarar, og deriblant også meg.
Eg ynskjer jo å praktisere trua mi til beste for meg sjølv, men og til beste for andre. Skal vere den første til å innrømme at det ikkje alltid er truverdig.

Jeg forstår hva du mener, men reagerer på uttrykket personlig kristen. Har alltid synes det høres litt underlig ut.

Uttrykket "personlig kristen" oppsto nok for en del år tilbake. Jeg tror det oppsto fordi man definerte befolkningen som helhet som "kristne", i motsetning til hedninger, eller jøder, eller hinduer eller hva det nå måtte være. Men etter hvert som folk fikk skolegang og kirken mistet grepet om folk, ble det vel behov for å skille mellom de som var "kristne" pga tradisjon (født i Norge, døpt i kirken som 99% av alle andre osv), og de som virkelig trodde på Gud og var ORDENTLIG kristne. Folk flest var kanskje "en kristen", men ikke KRISTEN - - - - og dermed begynte man å kalle de som virkelig engasjerte seg i denne gudstroa for "personlig kristne".
Noe sånt.
I dag har man kanskje i stadig større grad gått vekk fra å være "generelt kristen", slik at behovet for å definere de troende kan dekkes med bare begrepet "kristen".

Det finnes fundamentalister i alle religioner. Hvem har rett? Og hvem skal rettferdiggjøre det? Hva med å tenke så enkelt som at,- å gjøre det beste for hverandre, og seg selv? Det er Min Kristendom, og jeg har sett mye.....

Man trenger ikke ha noen religiøs tilknyttning for å være et godt medmenneske. En ateist har også dette menneskesynet.

Ja man kan være et godt menneske og være medmenneskelig selv når man er ateist. Det har mer med å være et godt vs "dårlig" type menneske. Er man omgitt av råtne "epler" så smitter det over (det beste eksemplet er narzistene i wwii, for selv om de var i flertall så var det unormalt samfunn). hehe kan nevne at min fars bestefar var ateist og hans tanter var medlem i prinsevennene og Johavas vitne. Så familien hadde alltid noe å diskutere.

Enhver får finne sin egen sannhet, og du har tydeligvis funnet din personlige måte å være kristen på.

Men det er da ikke skrevet som en faktabok, eller markedsført som det? Jeg vet ikke hva forfatteren har sagt, men kjøpte pocketutgaven som en ren "røverroman"... Tok den ikke så høytidelig, og de mystiske ordnene oppfattet jeg ikke som mer realistiske og virkelige enn Nangijala, Hobbsyssel eller Bond-skurkens Spectre... :)

At boka inneholder en del faktafeil husker jeg kom fram ganske raskt etter utgivelsen. Men teoriene om Jesus og evt giftermål er vel en påstand som verken er bevist eller motbevist. Det samme gjelder en del påstander vedrørende kirken og dens historie. Og det er vel også et faktum at boka skapte mest oppstyr i kristne leire?

Personlig leste jeg boken som en thriller, en spennende sådan, selv om jeg synes Tom Egeland er en bedre forfatter enn Brown i denne genren. Men Brown skriver for øvrig dette på sin egen hjemmeside:

"HOW MUCH OF THIS NOVEL IS TRUE? The Da Vinci Code is a novel and therefore a work of fiction. While the book's characters and their actions are obviously not real, the artwork, architecture, documents, and secret rituals depicted in this novel all exist (for example, Leonardo Da Vinci's paintings, the Louvre pyramid, the Gnostic Gospels, Hieros Gamos, etc.). These real elements are interpretted and debated by fictional characters. While it is my belief that the theories discussed by these characters have merit, each individual reader must explore these characters' viewpoints and come to his or her own interpretations. My hope in writing this novel was that the story would serve as a catalyst and a springboard for people to discuss the important topics of faith, religion, and history."

Du skrev: "Det samme gjelder en del påstander vedrørende kirken og dens historie. Og det er vel også et faktum at boka skapte mest oppstyr i kristne leire? "

Kirkens historie er godt dokumentert. Og oppstyr er vel å ta vel hardt i. Det har vel handlet mer om at historikere og kunsthistorikere har gått ut og kommentert hva som er av faktafeil i et forord som utgir seg for å være faktakunnskap?

Jeg husker at flere av de religiøse jeg kjenner var ganske så oppbrakt av bl a påstandene om Jesus og Maria Magdalena og at det også var flere leserinnlegg i ulike aviser om disse påstandene. Evangeliesenteret hadde også egen kampanje i forbindelse med filmutgivelsen der de ville fortelle den "riktig" historien om Jesus.

Så min opplevelse var i alle fall at noen tok dette veldig alvorlig og følte det som et angrep på kristendommen.

Mitt inntrykk er også at boken ble tatt alvorlig av en del mennesker, men både kristne og kristendomsskeptikere. Sistnevnte tok den gjerne som en bekreftelse på det negative inntrykket de allerede hadde av kristendommen generelt og Den katolske kirke spesielt. Det er ikke uten grunn at bøker som fremmer lignende teorier som dem i Da Vinci-koden fortsetter å gjøre det godt i alternative miljøer.

Det er så absolutt mitt inntrykk også

Det var det mange ønsket å gi et intrykk av, og det klarte de. Det var vel ikke minst en del av et stort PR-maskineri det og.

Jeg leste denne som en thriller og lot meg ikke affisere av om " faktaopplysningene" er riktige eller ikke. For meg dreide dette seg utelukkende om et spennende plot. Du har tydeligvis hatt et helt annet fokus når du har lest boken. Det er vel få bøker som har blitt diskutert, ja rett og slett blitt gjennomanalysert, som denne. Det har jo utkommet bøker som er kritiske til boken, bl.a "Breaking the Da Vinci code" av Darrell L.Bock og Francis J.Molney. En ting er ihvertfall sikkert, all fokus omkring boken har gjort den til en av vår moderne tid's mest leste romaner. Jeg leste den som en spennende og velkomponert krim. Det finnes for øvrig et kjent selvportrett av Da Vinci, tegnet med rødt kritt, fra ca 1512-1515 selv om du tilbakeviser det i ditt innlegg

Så du mener derfor at titelen på boken " Da Vinci Koden" rett og slett er misvisende eller helt feil. Da er det i såfall ikke så rart at jeg selv,avslutningsvis i mitt innlegg, foretok samme miseren. Takk for nyttig opplysning. Heretter kommer jeg utelukkende til å bruke Leonardo da Vinci. Men titelen på boken kan jeg ikke gjøre noe med. Og at smaken er forskjellig synes jeg er inspirerende