Bokelskere.no

Godt forsøk, men du klarte nok ikke å overbevise meg;) Og jeg trodde jeg hadde noe av forklaringen på mitt misbehag, da jeg tenkte at det var viktig for meg å føle sympati for, eller helst like, hovedpersonen i en bok. Men ved nærmere ettertanke stemmer jo ikke det, - jeg likte f.eks. "Mordets praksis" av Kerstin Ekman svært godt, og hovedpersonen der er definitivt ikke noen sympatisk figur. Men, - det som er viktig, er at jeg visste at den figuren var svært fjern fra forfatteren selv, han var rett og slett et imponerende oppspinn, mens jeg følte at Kunderas hovedperson ga stemme til forfatterens egne holdninger. Og det ble bare for kvalmt, - jeg klarte ikke å kose meg hverken over språk eller virkemidler da. - Litt skummelt naturligvis at jeg og styresmaktene i Tsjekkoslovakia misliker det samme, - men jeg vil jo ikke forby boka for det! ;)

Tittelen er jo veldig fin, da - og er på en måte uttrykk for Kunderas særegne metafysikk: I gode stunder har han et blikk på verden som er ironiserende men på samme tid forsonende. Litt som man kunne tenke seg at en høyerestående skapning ville ha sett på alt det vi strever med.

Jeg er enig i at tittelen er forførerisk fin! Men derfor var boken desto mer skuffende;) Jeg tror rett og slett jeg ikke kan noe med den distanserte ironiske stilen han har!

Nei, det er nok riktig at dette ikke er en av Kunderas best forløste prosjekter. Det er mange år siden jeg leste den og likevel sitter det igjen noen enkeltbider fra boka. Det i seg selv har en verdi for meg i alle fall.