Bokelskere.no

Jeg har ikke lest noe av Umberto Eco før, men denne fikk veldig bra kritikker og hørtes spennende ut. Til tross for både lun humor, en god del sarkasme og god skriveteknikk ble det for mye for meg å holde styr på. Etter 150 sider ga jeg opp. Antagelig er det en god bok, men jeg klarte ikke å holde alle personene på riktig plass i historien og ga rett og slett opp!

Var i utgangspunktet skeptisk til boka, og eg hadde definitivt ikkje kjøpt ho, - men kva har ein biblioteket til, om ein ikkje her skal prøve seg på ei bok ein er litt usikker på om ein likar? Og eg har absolutt sans for bøker fulle av mystikk, filosofi, religion osv., - men eg gav opp Gravlunden.

Kanskje eg gjer eit nytt forsøk ved eit seinare høve.

Umberto Eco er ikke av de enkleste. Da jeg leste Focaults pendel av Eco for mange år siden tok det mer en 150 sider før jeg ble skikkelig revet med. Her i Gravlunden er det mye å holde styr på, men jeg gleder meg til å finne ut av boka.

Jeg syntes virkelig at dette var en drivende god bok. Spesielt etter at jeg skjønte at her kom og gikk det en drøss med personer. Det er hovedtendensen i historien jeg trengte og holde fokus på, og da satt den. Fantastisk bok! Og meget viktig!

Klassekampens litteraturkritiker, Frode Johansen Riopelle, var ikke begeistret. Han skriver: "Eco er en førsteklasses intellektuell, men en annenrengs romanforfatter". Gårde ord vil jeg si. Jeg kommer nok uansett til å gi boken en sjanse.

Gemalen lo godt av denne anmeldelsen! Han er en stor tilhenger av Eco. Leser nå Gravlunden i Praha med interesse og utbytte.
Selv har jeg kun lest Rosens navn av Umberto Eco. Hvordan noen kan kalle en forfatter som skriver slik litteratur, for annenrangs, går langt over min forstand! Lite tillitsvekkende av Johansen Riopelle.

Jeg har lest de fleste av Ecos bøker,de fleste er bra, særlig Rosens navn og Foucaults pendel. Gravlunden i Praha synes jeg også er bra,han skriver på en måte litt fordekt om ting, men når en kjenner hans stil, er det det som gjør det litt ekstra å lese Eco. Denne boka var på en måte en parodi på konspirasjonslitteraturen. En konspirasjon om konspirasjonene. Ok, men kanskje litt for mye av det gode.

Parodi på konspirasjonslitteraturen høres bra ut. Foucalts pendel ble jo utgitt før konspirasjonslitteraturen tok av, men boka er jo en parodi på konspirasjonsteorier i like høy grad som en kriminalroman. Hvis Gravlunden i Praha er halvparten så bra, er den verdt å lese!!

Ja det er jo smak og behag, jeg holder nok en knapp på Foucalts pendel, men for all del, Gravlunden i Praha er bra.

Har også lest det meste av Eco. For meg spenner han fra det beste jeg har lest til bøker jeg rett og slett ikke klarte å fullføre. To som havner i beste katergori er Rosens Navn og Baudolino, mens Foucalts pendel mer ble en faktabok om ulike hemmelige selskap. Den skjønnlitterære Eco viker litt plassen for fagmannen Eco, som holder det gående over et utall sider om hemmelige ordner osv. Spenningskurven flater litt ut i alle detaljene og boken fenget rett og slett ikke. Ettersom Foucaults pendel er den siste av disse jeg leste er jeg ekstra spent på Gravlunden i Praha, og i hvilken kategori av Ecos bøker den havner i mitt hode.

Som jeg skrev mistet jeg helt tråden i historien og følte meg helt ute i hengemyra. Jeg pleier ikke miste sammenhengen så totalt når jeg leser bøker med mye komplisert handling! Men det gjorde jeg altså her.

Det er vel bare sånt som skjer i ny og ne. Hender stadig at jeg ikke ''får til '' å lese ei bok. Ofte kan jeg ta den igjen senere og da går alt så mye bedere. Så fortvil ikke.

Boka er litt tung i starten. Det er mye å sette seg inni, men etterhvert blir det enklere. Boka krever at man har litt tid og kan se alle innfallsvinklene. Enkelte ting som man ikke forstår løser seg lengre inne i boka. Som foreksempel Dalla Piccola. Finurlig språk og mange berømtheter som dukker opp gjør boka spennende og innholdsrik. Taxil gjør også sitt inntog her.

" Jeg hadde flere ganger gått for å anakke med Taxil hjemme i den antiklerikale bokhandel, og der vi ofte ble forstyrret av kona som kom inn for å hviske noe i ektemannens øre"

Jeg synes også Eco viser stor skrivekunst på den måten han fører oss fra sine betrakninger av verden rundt seg og inn i krigen.

Jeg synes ikke starten skilte seg særlig fra slutten. Jeg leste og leste og håpet at jeg skulle se lyset på et tidspunkt, men jeg skjønte ikke noe særlig mer på slutten enn på begynnelsen. For mye politikk og religion og alt for mange personer som syntes å drive med sitt uten at handelsene hadde nevneverdig med hverandre å gjøre. Synes jeg. Men mulig jeg hadde tenkt annerledes om jeg hadde kunnet den europeiske historien fra 1800-tallet bedre. Jeg hadde for få knagger å henge ting på, og de franske og italienske navnene gled over i hverandre. Det interessante var selvfølgelig bildet Eco tegnet av synet på jødene i perioden.