Er det noen der ute som har meninger om hvorfor Houllebecq har konstruert historien som en kunstnerroman, som går over i en kriminalroman, som går over i en utopisk fremtidsversjon, hvor han tar livet av både det ene og det andre underveis, inkludert seg selv?
Viser 2 svar.
Godt spørsmål.
Har inntrykk av at Houllebecq er mer enn gjennomsnittlig opptatt av forgjengelighet. Et tema jeg stadig gjenkjenner i hans romaner er menneskets begrensinger. Ofte når jeg leser bøkene hans blir jeg overveldet av den ubehagelige følelsen av at sivilisasjonens avtrykk er så blekt at det kommer til å svinne hen bare noen få århundrer etter menneskeheten er utryddet. Slik jeg ser det, sirkler han inn problemstillingen på ulike måter i denne romanen. For det første har han valgt å utforske ulike sjangertilnærminger, men romanen er samtidig befolket med dysfunksjonelle individer som etter min oppfatning understreker dette poenget.
Kan lite om kunstteori, men uten skapertrang ville vi naturlig nok ikke hatt noe behov for å lage noe med så lite "bruksverdi" som kunst (svalene bygger rede av nødvendighet, Jeds far drømmer om å reise byggverk så vidløftige at knapt noe menneske kan bo i dem). Naturen seirer over kulturen til slutt, driften påvirker oss sterkere enn intellektuell kapasitet og døden er en evig kilde til fascinasjon.
Hva mener du?
"Kartet og terrenget" er for meg en liten uløst gåte.
Houllebecq står for meg som en skarpsindig observatør, som melder seg ut av menneskeheten for å skildre denne med kynisk følsomhet. (Han melder seg vel strengt tatt ut av den franske borgerlige intellektuelle del av menneskeheten, men likevel...) Jeg ler av gjennkjennelse når han er på sitt mest gemene og spydige. (Mitt kjennskap til fransk borgerlighet er kun litterær, men likefullt skildrer han deler av moderne vestlig kultur uten nåde.) Og i sitt arbeide med å plukke vår moderne verden i småbiter, finner han lite håndfast, annet enn hvor smått og ubetydelig det meste viser seg å være, hvis man ikke selv tror.
Av det jeg har lest så synes han å legge an en likegyldig og nochalant holdning til det som ofte trekkes frem som "viktig" i religion, politikk og kulturlivet.
I "Kartet og terrenget" synes kunsteren Jed å være av samme støpning. Hans kunst har ingen overordnet ide. Hans skifter mellom medier og uttrykksmåter er ikke valgt etter grundige vurderinger. Han følger sløvt etter sine innfall, og får godt betalt for det. Og kansje det er bakgrunnen for skiftene i selve romanen? Fra kunsterrroman, til krim til utopi. Fordi Houllebecq hadde lyst til det?
Sist sett
