Thomas Mann hadde en av de største samlingene i verden av Goethe-relatert stoff og beundringen han fremviser i denne beskrivelsen av et tenkt møte, som jo også faktisk skjedde i 1816, viser at Goethe for Mann er en åndelig helt. Men Goethe hadde også sine negative egenskaper, han var en åpenbar snobb og ydmykheten var ikke spesielt fremtredende.
Jeg har aldri sovnet så ofte mens jeg har lest en bok. Mann formulerer seg som Goethe gjorde, men uten den handlingsmessige fremdrift, blir boken i mine øyne en langdryg affære. Lotte treffer i de 6 første kapitlene en overflod av irriterende skapninger, inkl. Goethes sønn, som tilkjennegir deres inntrykk av åndshelten. Fryktelig enerverende og langdrygt. I kapittel syv, kommer et kapittel med tankespinnerier ut av Goethes hode. Da blir det interessant. Og det er vel her vi først og fremst møter hvordan Mann egentlig ser på Goethe.
Konklusjon: Litteraturhistorisk særdeles interessant. Som roman en langdryg og kjedelig og innholdsløs affære rent hendelsesmessig. For en som er over gjennomsnittlig interessert i Goethe og som skal til Weimar neste år, et must!!!
Sist sett
