Levine forsøker å klare seg et helt år uten å "shoppe", og greier det nesten. Hun kutter ut all luksus, og prøver å klare seg i det daglige ved å bare kjøpe mat og veldig billige husholdningsprodukter (men sørger for å fylle opp huset med forsyninger før eksperimentet begynner..). Hadde store forhåpninger til boken, men forfatteren er selvopptatt og syter så mye at det irriterer. Av en eller annen uforståelig grunn lar hun dessuten være å støtte opp prosjektet med et fakta-fundament. Dagbokstilen er kjedelig, og hennes betraktninger langt fra friske. Bestemte hun seg for å gjøre dette fordi hun ville skrive en bok om det? Jeg mistenker faktisk det.
Sist sett
