Litt forskjellig "kjærlighet" i denne boken, Scarlett O'Hara var en selvopptatt "hussy" som bare strebet etter det hun ikke kunne få. Rhett Butler var vel den som virkelig elsket henne, men ble avvist gang på gang, og kun fikk henne fordi hun trengte penger. De som virkelig elsket hverandre, var Melanie og Ashley, men de står litt mer i bakgrunnen. Men boken gir en god skildring av livet i sørstatene før og under borgerkrigen, og aunt Pittypat er vel den som har den beste replikken som viser oss aristokratiets liv fjernt fra virkeligheten: "Yankee soldiers in Georgia? How did they get in?" Se filmen etter at du har lest boken, du blir ikke skuffet. Altfor lang, og altfor trist, men allikevel fascinerende. (Jeg måtte en gang spørre Olivia de Haviland om hun trodde det virkelig fantes en levende kvinne så helgenaktig som Melanie, og hun sa: "Ja, min datter! Ikke meg, men min datter!"
Viser 13 svar.
Det er LEENGE siden jeg leste Tatt av vinden , men jeg mener absolutt at det var ekte kjærlighet mellom Rhett Butler og Scarlet, men de klarte ikke å finne ut av det før det var for seint...
Masse historie å lære her.
Får ellers lyst til her å anbefale 2 bøker, noenlunde i samme sjanger. Tornefuglene av Colleen McCullough, og den ganske nye Rosene av Leila Meacham. Veldig romantiske og fengende "feel-good"-bøker.
Har du virkelig snakket med Olivia de Havilland?
Ja, hun var iblant gjest på The Beverly Hills Hotel der jeg jobbet i 8 år.....
Wow!
Ja, det er den selvopptattheten som ergrer meg litt, og jeg har også lest en del bøker tidligere om sørstatslivet den gang så det spørs vel om jeg fullfører. Men vil nok gi den noen sider til før jeg evt gir opp. Takk for tipset om å ikke se filmen først
Men det er Scarletts selvopptatthet som gjør historien om henne interessant. Hele personligheten hennes... Hun er en bortskjemt "Southern Belle" som får alt hun peker på, men om du leser videre vil du få se hvordan denne personligheten blir en styrke. Det at hun slett ikke er den milde, søte, hjertegode typiske romanheltinne er jo noe av det som er bra! Hun er en slags Pippi Langstrømpe i romanheltinnenes verden, og Rhett Butler interesserer seg for henne nettopp på grunn av dette.
Selv synes jeg også Ashley er en interessant figur, han kommer med mange av bokas underliggende temaer i sine grublerier - som Scarlett slett ikke kan forstå! Blir nok aldri ferdig med denne historien.
Filmen er også bra, den så jeg mange år etter at jeg leste boka. Den er jo preget av sin tid, men Clark Gable og Vivien Leigh er som skapt for rollene, og selv om filmen forenkler og forkorter en del, er de viktigste motivene godt bevart.
Det du skriver her gjør at jeg får lyst til å lese videre. He, he,å beskrive Scalettt som en
romanheltinnenes Pippi Langstrømpe er en spennende tanke. Og den kommer jeg til å ha i bakhodet nå jeg starter opp igjen med boken.
Enig med deg, Mia Maria. Scarletts personlighet er det som gjør boka lesverdig, synes jeg. En hovedperson som er et såpass komplekst menneske at hun irriterer deg i ett kapittel, for så å imponere et par kapitler senere.
Ja, ikke sant! Hun virker som et ekte, levende menneske...
Jeg liker virkelig denne boken og kom nettopp på at jeg har jo filmen som også er bra. Hver gang jeg ser den håper jeg like mye på at Scarlett skal ta til vettet og hver gang blir jeg like skuffet over slutten....
Slutten er jo genial, og gjør sitt til at boka er så minneverdig som den er.:)
Jo den er jo egentlig det. Men likevel så er den litt skuffende. Jeg har jo så mange håp for dem :) Jeg lever meg kanskje litt vel inn i det til tider...
Jo, men du vet: Tomorrow is another day! :)
Sist sett
