Denne romanen kaller på en mengde adjektiver, det er en kraftfull, episk og nesten messende tekst. Menneskene i boka er drevet av voldsomme og ville krefter, de forstår ofte (som regel?) ikke hvorfor de handler som de gjør og minner meg litt om Vigelands statuer der de står steile og solide opp mot hverandre. Lidenskap er alt, på en måte, og dette er det motsatte av lavmælt. Det handler om forholdet mellom en selv og andre, om avstand og nærhet. Vi får også skildringer av fremmedgjøringen og hesligheten i det ny-industrialiserte britiske samfunnet sent på 1800-tallet. Boka er til tider svært oppslukende og har et udiskutabelt særpreg, men den gjentar seg selv mye også, og blir veldig lang.
Sist sett
