Jeg ble ikke ekstremt imponert over denne historien her altså. Den er fin, men også litt for «finsk fjernsynsteatrisk» til at jeg klarte å engasjere meg veldig i den (er det ett eneste smil å se i denne boka?) .
Nå kan man kanskje ikke vente seg alt for mye tjo og hei når tematikken er homofili, selvmord, dysfunksjonelle familieforhold samt støkk-i-bygda-problematikk. På den annen side er det mer onani her enn jeg kan se at det er dekning for rent storymessing. Flere små oppbrudd i skydekket hadde nå uansett vært greit for kontrastens skyld.
Jeg kjenner til flere - men ikke alle - av de romanene som figurerer i bakgrunnen i boka. Jeg tror ikke helt på at man må eller bør kjenne disse så godt for å få fullt utbytte av «Husfred». Det ville i så fall være en svakhet med romanen spør du meg.
Til tider er det jo gripende, men for meg er ikke dette det mesterverket det sies å være. Kanskje jeg har lest for mange selvbiografier fra unge seriekunstnere i livskriser? Pokker ta meg, jeg begynte på en ny en i kveld på 900 sider...
Sist sett
