Bokelskere.no

Jeg har opplevd et tilfelle av alzheimer i nær familie og vedkommende fungerte faktisk bra veldig lenge. Det tar jo ofte lang tid før de får en diagnose, de har gjerne vært syke lenge før familie og venner begynner å mistenke at noe er galt. Nå var min slektning pensjonist, så vedkommende hadde ikke et liv som kan sammenlignes med hovedpersonen i boken, men for oss utenforstående så det ut som det kom til et punkt, og da gikk alt utfor for alvor. Det er det eneste tilfelle av sykdommen jeg har sett på nært hold, og det var ikke samme type alzheimer, siden den typen som omtales i boken angriper relativt unge mennesker og er arvelig, så jeg kan jo ikke akkurat gi noen ekspertuttalelse. Det jeg har hørt fra mamma er at hvert tilfelle er unikt, noen fungerer forbausende lenge, mens andre blir pleietrengende nesten med engang.

Synes forresten det er interessant at det finnes likhetspunkter med de som har fått en hjerneskade. Det hadde jeg vel egentlig aldri tenkt på, men når du sier det ser jeg at det nok er en del likt, men også som du sier mye ulikt, som du også påpeker.

Ja, det er mange store ulikheter, blant annet fordi det er andre områder i hjernen som lettest utsettes for skade. Når det gjelder hodeskade etter et traume, er det også slik at skaden ikke utvikler seg, den kommer brått, og så kan personene komme seg en god del etter hvert. Og så er det et større spekter problemer som oppstår, fra den "usynlige" skaden der folk kanskje får beskjed om å skjerpe seg til den omfattende der man er usikker på om vedkommede kan få med seg noe fra omgivelsene.

Det var akkurat det med hvordan en hjerneskade og alzheimer rammer på forskjellige måter jeg tenkte på som den største forskjellen. En person med hjerneskade kan jobbe seg opp igjen, i alle fall noe, og ikke alle er like hardt rammet, noen klarer seg bra. Jeg gikk i klasse med en person som var skadet i en bilulykke, vedkommende fungerte nesten som normalt, men hadde problemer med finmotorikken og noe lærevansker. En person rammet av alzheimer, får det gradvis, og man vet at det bare går en vei. Det er interessant dette her...

Blir kanskje litt avsporing her, men må få tilføye at det er nok mange problemer som er så usynlige at utenforstående feiltolker dem eller ikke ser dem. Også for dem "det gikk helt bra med".

Jeg er helt overbevist om at du har rett, det bruker å sitte langt inne å erkjenne at en av ens nærmeste har et problem. Dermed er det også lett å bortforklare småting. Grunnen til at det ofte tar lang de for alzheimerpasienter å få diagnosen er jo også at mange pårørende bortforklarer og dekker over merkelig oppførsel så lenge det overhodet er mulig. og ja, jeg er redd vi er i ferd med å spore av tråden, får bare håpe vi ikke fornærmer trådstarter.